Tavle

Et bilde som ikke engasjerer: Den antatte gjerningsmannen i Prinsdal-drapet 2020 skal ha løpt nedover Nedre Prinsdals vei i retning Kolbotn. Utenfor gatekjøkkenet er det fortsatt blomster og lys. Illustrasjonsfoto: Terje Pedersen / NTB scanpix

Nyhetsbildet styres i forbløffende grad av hva som visuelt er tilgjengelig og som kan vises.

Videoer og bilder har mye å si for hvordan den politiske debatten blir. Enkeltepisoder festet på tape brukes som bevis på noe mye, mye større og alvorlig.

Fra enkelthendelse til krav om at «Noe må gjøres!», er det kort.

Politikerne stilles til ansvar, også norske. De fleste går på limpinnen, og lover ett eller annet.

De færreste svare: «Vi gjør ingenting. Dette kan vi ikke gjøre noe med. Dette  må andre fikse. Dette er ikke vårt ansvar.»

Den brutale pågripelsen av George Floyd, som endte i drap, er som Aylan Kurdi, den lille gutten som lå druknet på en gresk sandstrand, med ansiktet ned, en passe sterk hendelse: Ikke for brutal (da ville den ikke kunne vises, jf drapet på de to nordiske jentene i Marokko), men akkurat slik at hårene reiser seg.

Vanlige folk blir berørt. Det kunne vært min sønn, tenker folk.

Fra tragisk enkelthendelse til systemnivå blir spranget kort når bildebeviset legges foran øyene på oss. Mediene legger ballen foran åpen mål.

Det kreves mot og oversikt å ta et skritt tilbake, tenke seg om: «Dette var trist, men hva kan vi rasjonelt og politisk gjøre med dette?»

Fake news er det vel og bra å avsløre, men mediekritikk bør også omfatte den manipulatoriske effekten av bildebruken som vi bombarderes av. Hver dag. Mange ganger om dagen: «Har du ennå ikke sett videoen, se den nå! Se den enda en gang!»

Deretter kan du gå å skamme deg. Det er budskapet.

Dette må vi bare riste av oss. Det er destruktivt. Verden er et farlig sted. Det som er bra, kan lettere bli dårligere enn mye bedre.