Kommentar

Politiinspektør Grete Lien Metlid, Oslo politidistrikt

Voldssakene har nærmest stått i kø i Oslo den siste tiden. En rekke brutale, blodige hendelser har preget nyhetsbildet, og tankene ledes mot vårt naboland og «svenske tilstander». Men på direkte spørsmål forsikrer fortsatt politiet i Oslo at byen er «trygg».

Både drap, ran og voldelige overfall har preget Oslo denne høsten, og ikke minst nå på nyåret. Overfallet på Haugerud sjokkerte med sin grove brutalitet, mens drapet og knivstikkingen ved Prinsdal viste at det knapt finnes grenser for hvor langt noen er villig til å strekke volden.

Liv har liten verdi.

Men bildet er mye større enn hva en håndfull oppslag i de store mediene gir inntrykk av. For i skyggen av de ekstra grove sakene finnes en underskog av vold og brutalitet som bare i liten grad omtales av de store redaksjonene, som for eksempel denne fra søndag.

I svært mange av sakene, faktisk de fleste, er gjerningspersonene av ikke-norsk opphav. Det er i mange tilfeller også ofrene. Dette samsvarer med bildet man ser i svenske byer som Malmö, Göteborg og andre, der etniske gjenger er i «krig» med hverandre.

Denne typen krigslignende tilstander er gjerne basert på kamp om «kontroll» med narkotikaomsetning og annet. Men også i slike saker kan uskyldige rammes, for eksempel når gjengmedlemmer skyter løs på hverandre i det offentlige rom. Det skjer titt og ofte.

Andre ganger er det ran og vold mot «vanlige» borgere som er så uheldige å være på feil sted til feil tid, i sin egen by og sitt eget nærmiljø. Haugerud-saken later til å være et eksempel på dette.

Volden går ikke bare ut over ofrene og deres pårørende. Hele befolkningen preges, over hele landet. Det sprer seg en grunnleggende uro og frykt. Man ser at volden utøves i områder der man selv bor og ferdes, ofte midt på dagen. Nylig ble en ung mann overfalt og ranet i et parkeringshus i sentrum av Oslo, midt på dagen, av fem personer bevæpnet med blant annet machete.

Machete, altså. Man kan med gru se for seg hva et hugg med et slikt våpen kan påføre av skader.

Dette gjør noe med trygghetsfølelsen i hverdagen. Man får en opplevelse av at alle og enhver kan rammes. Ingen kan føle seg sikre.

I en slik situasjon vender naturligvis innbyggerne seg til myndighetene, til politiet. Det er de som skal sørge for at vi kan ferdes trygt i våre gater.

Knapt noen gang har det vært viktigere for Oslos beboere at byen har et sterkt, effektivt og handlekraftig politi som tar situasjonen på alvor og gjør det som må gjøres.

I så måte kan det oppleves som urovekkende å se hvordan byens politikorps har håndtert sakene som har hopet seg opp i det siste.

Den stygge Haugerud-saken ble i det lengste nærmest ignorert , så bagatellisert og etter hvert forsøkt bortforklart fra politiets side. Det var påtrykk fra medier som Document som gjorde at man til slutt satte ressurser inn i saken.

I NRK Dagsrevyen lørdag ble politiinspektør Grete Lien Metlid i Oslo politidistrikt intervjuet i forbindelse med drapet og knivstikkingen ved Prinsdal.

Der fikk hun direkte spørsmål om Oslo er en trygg by.

Uten å nøle svarer hun bekreftende:

«Det mener vi».

Hun tilføyer raskt at

«Men Oslo er en by der det skjer kriminalitet».

Jaha. Vi får inntrykket av at nåværende tilstander er en ny normalsituasjon vi bare må leve med. Byer har nemlig kriminalitet.

Det kan virke som om politiets prioritet er å «unngå å skape frykt» blant publikum. I den forbindelse nedtones rapportering av hva som faktisk skjer. Det formidles i stedet et skjønnmalt og temmelig fortegnet bilde av kriminaliteten. Politiet blir et filter som skjermer innbyggerne for virkeligheten.

Er det dette politiet skal drive med?

Man bør være tilbakeholden med å kritisere det arbeidet politiet gjør med å etterforske og oppklare voldssaker, samt innsatsen for å forebygge at slikt skjer. Det er utvilsomt en uhyre krevende oppgave, og mange politifolk gjør en solid jobb med dette, hver eneste dag.

Men totalt sett er det neppe mange av byens eller landets innbyggere som per i dag lar seg imponere over politietatens resultater i kampen mot denne typen kriminalitet. Det dannes et bilde av en etat som rett og slett er «på hælene». Det ser ut som om man har mistet initiativet og er i ferd med å miste kontrollen. Respekten man nyter i kriminelle miljøer ser heller ikke ut til å være all verden.

Oslos nye politimester, Beate Gangås, har så langt først og fremst markert seg ved å være nærmest usynlig. Kort tid etter at hun var innsatt i stillingen, var hun på banen og nærmest forsøkte å tåkelegge alvoret omkring den brutale voldshelgen i Oslo i oktober i fjor.

Hva hun siden har bedrevet, vites ikke. Man må bare håpe og tro at hun benytter all sin tid til det eneste som nå betyr noe:

å sikre at Oslo blir en trygg by igjen. Det krever at også ledelsen engasjerer seg på en tydelig og troverdig måte.

 

Kjøp Halvor Foslis nye bok her!

Støtt Document

Du kan enkelt sette opp et fast, månedlig trekk med bankkort:

Eller du kan velge et enkeltbeløp:

kr

Du kan også overføre direkte til vårt kontonummer 1503.02.49981

Vårt Vipps nummer er 13629

For Paypal og SMS se vår Støtt Oss-side.