Helse- og omsorgsminister Bent Høie under den daglige pressekonferansen i Oslo den 4. mai 2020. Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix.

«Vi kan ikke leve med stengte grenser over lang tid», sa helseminister Bent Høie (H) under regjeringens daglige pressekonferanse tirsdag, melder NTB.

Høies begrunnelse er todelt:

– 80 prosent av eksporten vår går til EU. Varer må inn og ut, og vi trenger også arbeidskraft utenfra.

Den første begrunnelsen er langt på vei ugyldig, gitt at varer har gått ut og inn også mens grensekontrollen har vært streng. For selv om leveransene ikke har gått hundre prosent som normalt, er det fullt mulig å kombinere streng grensekontroll og nokså normal varehandel.

Den andre delen av begrunnelsen bør får en til å stusse. Hvorfor «trenger» vi arbeidskraft utenfra? Hva slags arbeid er det som ikke kan gjøres med arbeidskraften som allerede befinner seg i Norge?

En virkning av pandemien har vært at arbeidsledigheten har steget til nivåer som aldri har vært sett i manns minne. NTB meldte den 30. april at 421.000 personer var registrert som arbeidssøkende hos NAV ved utgangen av måneden.

Dette må bety at Høie anser det for utelukket at denne reserven kan brukes til å dekke behovene som gjør at landet «trenger» utenlandsk arbeidskraft. Hvorfor utelukker han det?

Det blir jo bare spekulasjoner fra omverdenens side, all den tid vi ikke kan lese Høies tanker. Kanskje ville vi ikke ha like det om vi kunne det heller, gitt de første ideene som rinner en i hu. Det er allerede uryddig nok at en statsråd med ansvar for helsespørsmål uttaler seg om noe helt annet.

For enten tenker Høie at nordmenn er noen altfor store slabbedasker til å gjøre det arbeidet som arbeidsgivere i Norge ønsker å tilby utlendinger, om de nå ikke kan jobbe eller ønsker å flytte på seg for å jobbe – eller så tenker han at det er altfor dyrt å ansette nordmenn.

Hvilke andre muligheter finnes? Er det press fra EU om å få eksportert noen ledige arbeidssøkere fra unionen?

Det er all grunn til å tro at Høie på Høyres vegne mener det er bedre for Norge hvis norsk næringsliv kan basere seg på underbetalt arbeidskraft fra utlandet, enn om bedriftene blir nødt til å forholde seg til de menneskene som allerede bor i Norge.

Vi skal heller ikke glemme at Høie liker å pynte seg med den forbannede regnbuefargede nålen i jakkeslaget som symboliserer FNs såkalte bærekraftsmål. Mål nummer 10.7 er blant annet å legge til rette for mobilitet med sikte på å utjevne forskjeller.

Det betyr i praksis at Norges befolkning skal bli litt fattigere, og noen mennesker fra andre europeiske land litt rikere. Man kan ikke si dette rett ut, så man bruker gjerne fjonge fremmedord som «konvergens» om denne politikken.

Det er dessverre bare å erkjenne at Høie og andre som bekjenner seg til bærekraftsmålene, i øyeblikket hele partiet hans, ikke gjør det som er best for Norge. De opptrer i praksis som utsendinger fra en global maktelite.

Kjøp Halvor Foslis nye bok her!