Kultur-Norge ledes nå av Venstres Abid Raja. Å være kulturminister betyr i våre dager å sitte på en stor pengesekk. Alle vil derfor være venner med deg. Her forklarer Raja at korpsene kan få spille 17. mai, bare de holder to meters avstand. Foto: Heiko Junge/Scanpix

Forfatterforbundet er en fagforening for norske forfattere som skriver skjønnlitteratur. Den skulle være et alternativ til Den Norske Forfatterforeningen av 1898, som jo fremstår som et lukket laug, med høy snobbefaktor og enda høyere terskel: Der slipper selv ikke Norges mestselgende forfattere inn, fordi de mangler «litterær kvalitet». Derfor mente initiativtakerne til Forfatterforbundet at det burde opprettes en organisasjon for alle skjønnlitterære forfattere i Norge, og det er jo fint. Men så ble Forfatterforbundet medlem av LO, uten å forstå hvilket signal det sender.

Norsk bokbransje er (som mange andre bransjer i Norge) preget av nepotisme, vennskap, innavl, politisk korrekthet og surrealisme, og er tilsvarende opptatt av å benekte det. I tillegg har bransjen unntak fra konkurransereglene gjennom en fastprisordning, også kjent som «effektiv kryssubsidiering». De aller fleste forfattere i Norge lever heller ikke av å selge bøker, hvis du skulle tro det. Det er et fattig liv, og ytterst få selger over 1000 eksemplarer.

Nei, de fleste forfattere lever av støtteordninger for å skrive bøker, og siden jeg er forfatter selv, med to romaner og en sakprosa-bok bak meg foreløpig, kan jeg bevitne at en norsk forfatter fint kan bruke like mye tid på å søke støtte, som å skrive bøker. Det er der pengene ligger. Her er forfatterforeingene i en nøkkelposisjon siden de sitter på millioner av kroner som de deler ut – men bare til de få utvalgte som «fortjener» det. Det lønner seg altså å være venner med dem.

Hva er viktigst av «litterære kvaliteter» eller leselyst? 

I 2007 vekket det en smule bestyrtelse at Frid Ingulstad, som har solgt nær en halv million bøker, ikke fikk være med i det gode selskapet i Forfatterforeningen. Hun står bak serier som «Sønnavind», «Ildkorset», «Kongsdøtrene» og «Ingebjørg Olavsdatter». Dette er bøker man gjerne kan mene mye om litterært. Det som imidlertid er udiskutabelt, er at bøkene til Ingulstad skaper leselyst – i grupper som ellers ville glodd på TV. Få har gjort mer i Norge for å skape leselyst – og leselyst er faktisk det alle vi forfattere lever av. Hører dere, kjære forfatterkolleger? Det viktigste er at folk kjøper og leser bøker – ikke hva de leser. Slutt å være så jævla jålete.

Derfor trengte Norge en ny forfatterforening. Og siden jeg, som Frp-politiker, aldri vil få adgang til Forfatterforeningen, (aldri om jeg så tangerte Ibsen både politisk, litterært og produktivt) meldte jeg meg inn i Forfatterforbundet som ble opprettet januar 2018. De skal nemlig i følge statuttene ha «forutsigbare kriterier for medlemskap og som kan organisere alle norske forfattere uavhengig av sjanger».  Så langt, alt vel.  Men så ble de medlem i LO. Og dermed en del av Arbeiderpartiets støttespillere både politisk og finansielt. Auda.

Fagforeninger er en god ting, men…

I motsetning til hva mange tror, så har jeg ingenting imot fagforeninger. (Jeg kritiserer dem bare fordi de er styrt av akademiker-snobber, og forstår aldri når de skal stoppe, selv om kampen er vunnet) Jeg kommer nemlig fra arbeiderklassen, har jobba på fabrikk, er glødende opptatt av at arbeiderklassen ikke blir robbet av elitens utallige skatter og avgifter, og er mangeårig YS-medlem selv. Fagforeningen min ga meg endeløst med hjelp og ressurser i et svært stygg oppsigelsessak, hvor arbeidsgiver tapte så det suste – og at jeg var FrP-politiker var aldri et tema for YS. Fortell meg at jeg ville fått samme behandling i LO? I dare you.

Forfatterforbundet hevder selv de er «upolitiske», men valgte altså å bli medlem av LO. Men som Frp-politiker kan jeg naturligvis ikke være medlem av LO, for da vil jeg bidra med valgkampstøtte til Arbeiderpartiet. Det vil sitte langt inne for de fleste forfattere på høyresiden – og det finnes faktisk flere enn meg.

Jeg er ikke vrang av meg. Tvert om er jeg en stor pragmatiker og ytterst skeptisk til prinsipper –  men synes det er kjekt å ha en ryggrad og en samvittighet. Og siden det ikke lenger er mulig å være medlem av Forfatterforbundet, uten å være LO-medlem, ble jeg nødt til å melde meg ut. LO er nemlig ikke upolitisk.

En systematisk mangel på politisk nøytralitet

Denne disputten ville vært en detalj, om det ikke var så systematisk: Kultur-Norge er eid av venstresiden, og venstresiden gjennomsyrer alt som gjøres og sies. Likevel hevder kultur-eliten at den er opptatt av «mangfold».  Dette er blank løgn: Det man egentlig er opptatt av er konsensus, og at ingen sier eller gjør noe som kan «rugge båten» eller skape bølger, som igjen kan skape forandringer og true status quo. Det er altfor mye penger involvert.

Tror du meg ikke? Vel, jeg mottok nylig avslag fra Norsk Faglitterær Forfatter og Oversetterforening (NFFO) for boken «Klima Antiklimaks» som er på beddingen – en svært viktig bok basert på to års journalistisk gravearbeid, med en full gjennomgang av klimasakens historie og utallige implikasjoner for samfunnet. (Den er utsatt noen måneder fordi Kinasyken ødela hele klimahysteriet, men snart er det tilbake. Du skal ikke få leve uten krisemaksimering, må du tro)

Søknaden min ble først oversett, men etter noen klager valgte NFFO å behandle den likevel, for så å avslå støtte: Dette til tross for at jeg er merittert forfatter, er offentlig kjent, har søkt støtte tidligere, manuset var 90% klart, det forelå en forlagsavtale, og det allerede er stor interesse for boken. Hva mer skal til for å få støtte til sakprosa fra NFFO? Det vil ikke NFFO svare på.

Jeg er ikke det minste overrasket altså: Jeg har fått avslag før, og dette er den «upolitiske» forfatterforeningen som hadde klima-rabulisten Ole Mathismoen som «ukas NFFO’er» i uke 50 i 2019. Det sier vel det meste? Derfor var avslaget som forventet. Det var en stresstest, men jeg håper jo alltid at mine fordommer skulle gjøres til skamme. De slo til.

Nei, jeg sutrer ikke. Jeg påpeker. 

Nå vil sikkert Kultur-Norge hoppe ned i skyttergraven sin og beskylde meg for å gråte for min syke mor, men nei. Jeg ler av hvor gjennomsiktige og forutsigelige de er. De opptrer nøyaktig som forventet, noe som kjeder rock’n roll-sjela mi. Og i motsetning til akk så mange andre forfattere selger jeg bøker, og lever greit av å skrive uansett. Men:

Jeg vil imidlertid fortsette å søke støtte både her og der fra Kultur-Norge, av flere grunner: Fordi penger er alltid greit å få. Fordi rett skal være rett. Og fordi uansett om jeg får støtte eller ikke, så sender det viktige signaler, som har offentlig interesse. De slipper ikke unna meg så lett… Men jeg blir nok ikke ukas forfatter noe sted. Uansett hva jeg skriver, eller hvor mye det selger.

Jeg er samtidens Dr. Stockmann. «En folkefiende». Denslags har ingen litterær verdi 202o, og er like uønsket og mislikt som i 1882. Skål.