Litterært råd i Den norske forfatterforening har gitt årets Tarjei Vesaas debutantpris til en bok/forfatter som er pubertær, voldsfiksert og benytter pornoens språk, ifølge mannsforsker Jørgen Lorentzen. Jeg tror ham.

Porno meets market: og penger oppstår.

Nyslått leder av Forfatterforeningen, Anne Oterholm, skulle forsvare tildelingen. Hennes argument: vi har ulike oppfatninger av hva skjønnlitteratur er.

Dessverre greier ikke programlederen å tøye grensene for debatten; det blir den samme håpløse, tit-for-tat-diskusjonen. Agnes Moxnes, som er rutinert, mente hun fant en passende sammenligning: -Hvis jeg visste mye om seiling, og en forfatter skriver en bok om seiling og avslører at han ikke har peiling, vil ikke det få boken til å synke som en sten?

Det skulle liksom være en parallell til at Lorentzen er voldsforsker.

Men dette er å begrense debatten til ekspertveldet. En kritikk av debutantboken har ikke noe med ekspertise å gjøre. Det har med menneskelighet, og det er en standard alle har mulighet for å dele.

Når kulturprogrammer ofte er kjedelige er det fordi de ikke lenger evner å gå utenom, og se tingene i et større perspektiv. Men det blir selvfølgelig farlig. Venstresiden legger ikke premissene gjelder. Man må ture å si noe upop innimellom.

I dette tilfelle er det sex-suget i kulturen som slår inn. Det er high-brow meets the mob: sex-suget promoteres av de velbeslåtte, kreative, de med innflytelse på hva vi mener, ser og tenker: de har i mange år spilt på sex og vold som noe «titillating». Det som gir et gys, lokker, drar. Inn i berget. Frisson, kaller franskmennene det. En risling.

Det er en fetisj-virkelighet, og fetisjer gjør at klær, sko, filmer, musikk og aviser/blader, selger seg selv. Det er tingene, the look som er greia. Og ute i øyekroken befinner pornoen seg. Den dukker stadig oftere opp i 2_kommentarstream for å sprite opp.

Dagbladet lanserte Aylar Lie. Telefonen sto ikke stille. Nå selges hennes gamle pornofilmer som aldri før. Hun er i Big Brother, og hos Harald og hva-han-heter på TV 2. Det er litt vanskelig å fortelle en 12-åring hva dette handler om.

Jeg tror Kåre Valebrokk driter i det. Det gjør også Bernander. They’re only in it for the money.

Den som tok denne virkeligheten på kornet, var siste Hallo i uken. En ubetalelig parodi på sex-stæsj, og horer på Karl Johan, og Siv Jensen.

Utgangspunktet var «omvendelsen» av Siv Jensen under Afrika-besøket. Hun oppdaget at folk led og hadde det vondt. -Jøss, jeg visste ikke at det var så ille. Disse folka har det fært. De må få penger av oss, kauket Jensen, som ringte hjem og fortalte at hun hadde møtt virkeligheten. Dette spant redaksjonen videre på: Jensen møtte virkeligheten i mange tapninger: I bokhandler og biblioteker: «jøss, så mange bokstaver, tenk at noen har skrivi alt dette. Det må vi støtte.» På asylmottak: -Bor dere her? Så trangt? Dette må vi ta oss av.».

Parallelt svitsjet man over til Karl Johan der VG drev jakt på horer. Finlesing av VG viste at det hadde vært seks journalister på jobben med å finne afrikanske horer. Nå krydde det av journalist-luddere på Karl Johan. Og VG-journalisten kunne si pikk og fitte så mange ganger han ville. Han får aldri nok.

I mellomtiden var det opprør i FrP og Stortinget ellers over at Siv Jensen var gått bananas: hun ville nå også gjøre noe for horene, etter å ha vært på senteret deres. Høybråten foreslo at man skulle kle seg ut som horer. VG-journalisten med puppe-opphenget oppdaget at det ikke var et ludder fra Nigeria, men Høybråten han snakket med.

Alle endte opp som luddere: journalistene og politikere, og sånn er det i den prostituerte virkeligheten.