Kommentar

Danmarks statsminister Mette Frederiksen ser på EUs videokonferanse 26. mars. Kanskje grubler hun over neste strategiske trekk i dilemmaet hun står i. Foto: Ritzau Scanpix / Philip Davali via Reuters / NTB Scanpix

Smitteverntiltakene de forskjellige landene har iverksatt er en likevekt i et spill landene i mellom, der alle vil unngå katastrofen, men ingen vil bekjempe den maksimalt. Maksimal bekjempelse ville være forgjeves med det fraværet av koordinering som skyldes de politiske forholdene.

Det vanskeligste med koronakrisen er uvissheten. Det foreligger enorme mengder forskning og utsagn og anbefalinger fra en rekke eksperter, men tallmaterialet spriker i alle retninger, og så lenge det ikke foreligger pålitelig tallmateriale finnes heller ikke åpenbare løsninger. Så langt synes det som myndighetenes håndtering av krisen er mer basert på spillteori enn på epidemisk kunnskap. Og det er høyst sannsynlig den strategien som vil videreføres.

Mediene har interesse av å dekke dramatiske tall. Det er da også høyst menneskelig å umiddelbart tenke worst case scenario, vi har en medfødt egenskap til å gjøre nettopp det. Det handler om overlevelse. Frykt er en av de viktigste forsvarsmekanismene vi har.
Likevel, eller kanskje nettopp derfor, er artikler som Aftenpostens Da forskerne sa 250.000 briter kunne dø, fikk politikerne sjokk. Nå er tallet nedjustert til 20.000. dypt misvisende.

Den mye omtalte Imperial College-studien som Aftenposten viser til, opererte med ulike strategier for å håndtere krisen, og dødstallene var omtrentlig antatt med utgangspunkt i strategiene. Studien viste at dødstallene ville bli svært høye dersom ingen tiltak ble iverksatt, i likhet med estimatene fra vårt eget Folkehelseinstitutt (FHI). De lave dødstallene forutsatte kraftige tiltak. Men Aftenpostens påstand om at statsledere fikk sjokk, er sterkt overdrevet. Det samme er påstanden om at forskerne nå har snudd. Det har de ikke, det er fremdeles de samme estimatene som kommenteres, men tiltakene som er satt inn gjør at estimatene for dødstall er kraftig redusert.

Dødelighet og dødsstall er både motiverende og disiplinerende, rett og slett fordi vi ikke vil dø. Ytterpunktene er derfor mest interessante, og ikke minst effektive for å etablere lydighet i befolkningen. Det er også derfor det hadde internasjonal effekt da WHO opererte med et dødelighetstall på 3,4 prosent  og nasjonal effekt da forsker ved Oslo universitetssykehus, Gunhild Alvik Nyborg, opererte med dødelighet i Italia på 6,7 prosent i Debatten på NRK.  Uten å forklare at den reelle dødeligheten er langt lavere enn begge disse, som ville utslettet millioner globalt og hundretusener nasjonalt, hadde begge disse estimatene ekstrem fryktutløsende effekt.  De disiplinerte folk, selv om de ikke var sanne eller sannsynlige.

Verken Norge eller noe annet vestlig land har hatt noen strategi om å stoppe viruset fullstendig, til tross for massive tiltak. Tiltakene har vært bremsing av spredning, ikke total nedstenging av samfunnet for å stoppe viruset. Fenomenet er observerbart. Det er folk i butikkene, på gatene og apotekene, det er bare langt færre enn til vanlig. Men menneskene er der. Dette er bremsing, ikke total nedstenging. Og grunnen er at det ikke er særlig strategisk eller rasjonelt å stenge ned totalt, med mindre alle tilstøtende land gjør det samme.

I motsetning til medieframstillingen om at svenskene ikke gjør noe som helst, har de reelt sett samme strategi som vi har i Norge. De bremser, men med mindre kraft enn oss, og det har de gode grunner til å gjøre. Dersom vi ser på lydighetsbegrepet har svenskene en befolkningssammensetning som gjør at Medel-Svensson er langt lydigere overfor myndighetene enn en gjennomsnitts nordmann, mens de har en stor innvandrerbefolkning som er langt mer ulydig overfor myndighetenes oppfordringer. Bremsing er dermed best gjennomførbart på den måten svenske myndigheter har operert. Dødstallene er høyere, og som forventet høyest blant de ulydige, men økonomien blir mindre lidende. De ulydige er ulydige uansett, og en mer økonomisk krevende strategi er dermed ikke hensiktsmessig.

Dette er spillteori i praksis. Ingen politikere eller statsledere har fått sjokk, slik Aftenposten hevder. De spiller derimot spillet de må spille, de er nødt til å operere strategisk. Mange kjenner til Fangens dilemma. Varianter av fangens dilemma kommer ofte til uttrykk i situasjoner der ulike parter i en gitt situasjon tar beslutninger for sitt eget beste fremfor å tenke helhetlig, og et liknende dilemma står statsledere overfor i håndtering av koronakrisen. I en situasjon der det ikke foreligger klare sannheter, men bare sprikende antakelser, er statsledere hengitt til strategisk tenking snarere enn helsevitenskapelige anbefalte tiltak. Spillteori er noe mer enn å tenke risikoanalytisk i et valg mellom to utfall. Spillteori har tilleggsdimensjonen at andre tenkende aktører vil reagere på valget du tar.

Psykologien i den spillteoretiske risikoanalysen har vist seg til fulle i Europa. For det er slik under press at enhver vil berge seg selv først. Nasjonal lojalitet er dermed forutsigbart, og viser til fulle at EU er et eksperiment som står seg dårlig i krisesituasjoner, i kraft av å mangle ikke bare evne til koordinasjon, men også evne til intern tillit mellom medlemsstatene. Dersom man setter EU til side og forsøker å analysere handlingsrommet til hver stat ut fra spillteoretisk psykologi, står man tilbake med ulike teoretiske utfall av koronakrisen, der sannsynlighet for å lykkes strategisk må vurderes opp mot reaksjonene fra de andre enkeltstatene.

Den langt beste strategien for å stoppe virusspredningen for godt, ville vært om alle land iverksatte full lock down. Med kunnskapen som foreligger om koronaviruset ville en slik rask, brutal håndtering vært effektiv, men ingen vestlige land velger denne linjen. Til det er tilliten til andre land for svak, intern motstand mot totalitære løsninger for sterk, og de økonomiske konsekvensene for store, dersom ikke tilstøtende land gjør det samme. Den nest beste strategien for hver enkelt stat vil derfor være å ikke iverksette tiltak, mens andre land nettopp iverksetter tiltak. Det ville sikre utflating av smittekurven kombinert med færre akutte økonomiske konsekvenser, og samtidig hindre smitte i særlig grad fra land med tyngre tiltak.

Bremsetiltak er det nest dårligste alternativet, men likevel det alternativet Norge og andre land faller ned på. Det er ekstremt ressurs- og tidkrevende, men samtidig bedre enn det aller dårligste alternativet, som er full lock down mens omkringliggende stater gjør langt mindre. Det ville være nær meningsløst å iverksette full lock down når viruset finnes i alle tilstøtende stater, det vil bare være et bunnløst pengesluk som likevel ikke ville kunne forhindre smitten fullstendig.

Det vi ut fra spillteori kan vite med rimelig sikkerhet, er at europeiske land generelt og vårt eget land spesielt, vil fortsette å spille med det nest dårligste alternativet som strategi. Det er dyrt, det er tidkrevende og det er med stor sannsynlighet ikke riktig strategi, dersom man måler effekt og kostnad i ettertid. Men det man likevel kan vite, er at den store katastrofen lurer i bakgrunnen dersom man ikke opprettholder bremsingen, nettopp fordi usikkerhetsfaktorene er så mange. Skulle koronakrisen komme ut av kontroll, ville dødeligheten for andre sykdommer også skyte i været, fordi et fungerende helsevesen med kapasitet til håndtering av både korona- og andre pasienter er avgjørende for den samfunnsøkonomiske totalbelastningen. Ingen statsleder vil gamble med eget lands handlingsrom, ikke en gang når strategien man velger er dårlig. Det er rett og slett ikke mulig å foreta noe annet strategisk valg så lenge alle tall som foreligger er usikre og den manglende tilliten til andre land utelukker mellomstatlig koordinering.

Ingen vet med sikkerhet hvordan koronapandemien vil utvikle seg videre. Det er mange usikkerhetsfaktorer knyttet til både smitteveier og dødelighet fremdeles, og ikke minst er det økonomiske aspektet merkbart for mange allerede. Det interessante i ukene som kommer er hvordan regjeringen kommer til å handle innenfor det ganske snevre handlingsrommet bremsestrategien gir. De som venter på snarlig gjenåpning av samfunnet venter sannsynligvis forgjeves.




Kjøp Halvor Foslis bok her!