Helsepersonell i verneutstyr behandle koronaviruspasienter ved en avdeling for intensivterapi på sykehuset i Cremona i Lombardia. Dette stillbildet er fra tv-programmet Piazzapulita på kanalen La7 – via Reuters / Scanpix.

Det sies gjerne at det kan komme noe godt ut av kriser, for en omkalfatring av betingelsene man er vant til, kan tvinge en til å tenke nytt og bedre – og kanskje løse lenge neglisjerte problemer eller stikke hull på gamle verkebyller.

Likevel er det et langt skritt derfra til å ønske seg kriser, eller bli glad når de inntreffer – i alle fall hvis krisene er ensbetydende med tap av menneskeliv.

Tidligere SV-leder, statsråd, diplomat og FN-representant Erik Solheim, nå politisk aktiv i MDG og ellers fremdeles en fremragende atlet i den innbilte godhetens øvelser, er snublende nær å vise glede over den pågående koronapandemien på Twitter:

Reasons for long term optimism!
Can the virus ? create a turning point in the fight against climate change?
The coronavirus is doing things that the climate activists ? have been long wishing for.…

Brilliant @KavehMadani!… pic.twitter.com/D4oGJdHEEx

— Erik Solheim (@ErikSolheim) March 17, 2020

Hvis man har som livssyn at menneskeheten for å unngå armageddon bør leve kollektivt omtrent som amish-folket, eller kanskje på et enda mer asketisk vis, der kortreiste insekter fortært i et mørkt og kaldt hjem er toppen av sivilisasjon, er det isolert sett en god ting at verden slipper ut mindre CO₂ i disse dager.

Men med tanke på at denne reduksjonen i utslippene kommer til en nokså høy – potensielt veldig høy – menneskelig kostnad, er det egentlig særlig kledelig å vise entusiasme?

Solheim fremstår nokså entusiastisk, idet han åpner med å flagge optimisme, for deretter nærmest å takke koronaviruset for den uhyre effektive innsatsen. Endelig en mikrobe som klarer noe klimaaktivister lenge har prøvd på!

Vi grøsser når vi hører om primitive sivilisasjoners ofring av mennesker for å blidgjøre himmelen. Mayaene røsket hjertet ut av ofrene mens de fortsatt levde.

I den moderne versjonen dør de av åndenød fordi viruset får samfunn til å gå tomme for respiratorer. Hensikten er stadig å blidgjøre himmelen, men begge formene for offer later til å være omtrent like bortkastet.

Så kraftig kan altså klimaideologien svekke dømmekraften, og Solheim får da også ikke uventet så hatten passer på Twitter. Hvorfor er det folk av hans støpning som bekler viktige offentlige verv?