Det er satt en felle i veien, og noen vil at du skal gå i den. Den bærer mange forskjellige navn, noen av dem er fine og blankpussede. Andre lukter som av kadaver.

Fellen befinner seg inne i hodet på folk. Mange merker kanskje ikke at de har gått i fellen og er blitt sittende fast. Kanskje de opplever det som endelig å ha funnet sannheten?

Fellen får folk til å miste det umiddelbare, hverdagsmennesket som damper av små vaner og personlige detaljer – et klesplagg, upussede sko, måten man holder boken på, en hårtust, noe som er originalt, selv om folk bestreber seg på å gli inn. Dette hverdags-sorlet er det mest verdifulle ved livet. Det er selve lykken, som man først savner når det er borte. Derfor er hverdagen det fineste. I den befinner normaliteten seg, og en kjenner pulsen av mange mennesker. Den som er så heldig å kunne gå ubemerket gjennom hverdagen, vet noe om hvor folk har hjertene sine og hva de tenker. Vi mennesker er ikke så flinke til å skjule hvem vi er. Hverdagslivet sier en hel masse. Det er der det foregår. Det er der noe av poesien finnes. Mennesker er bærere av en poesi, som oftest uten å være klar over det. Den som mister poesien mister noe vesentlig.

Poesien er en indre «humming» – nynning. Den liker sykluser. Kanskje har poesien noe med våre sykluser å gjøre: døgnrytmen, de biologiske klokkene, hjerterytmen og rytmen i naturen. Alt rytmer og rimer, får oss til å svinge sammen med noe annet.

Derfor er ideologier fiender av poesien. Ideologier hater musikalitet. De er sin egen tone og hater alle andres. Ikke alle ideologier er like fæle. Men noen er Dracula, og de vokser hvis man begynner å fore dem. Selv på overflaten gode ideologier kan bli monstre. I den senere tid hører jeg lyden av monstre. Det er padder som flyr ut av munnen på mennesker som er rene og pene og har høy posisjon. Den som intervjuer dem, stanser ikke opp og sier: – Men så du den padden som nettopp fløy ut av munnen din? De later som ingenting.

Vanlige folk hører og ser paddene. De blir sinte. Akkurat som når haven deres invaderes av iberia-snegler. De liker ikke å få ødelagt blomstene sine. Blomstene er unyttige, men de betyr noe.

Det kan bli så mange padder at man enten gir opp eller går amok. Folk reagerer forskjellig. Da har på en måte paddene vunnet. Noen ganger må man bare si: det er paddenes år, akkurat som man er vant til lemenår. Paddene vil dø ut, de vil forsvinne. Det kan ta lang tid. Men de vil helt sikkert bli borte en dag. Hva har vi da, hva skal vi trøste oss med så lenge, mens paddene herjer? Med hverdagen, med de små ting. Sa jeg små ting? Kaller du himmelens bue små ting? Når skyene strekker seg fra øst til vest på verdens største staffeli. Når skogen endrer farge for hver dag, og du har sett Havet, det store, og vet at evigheten finnes.