Sakset/Fra hofta

«Og jeg så at det av dragens munn og av dyrets munn og av den falske profets munn kom ut tre urene ånder som lignet padder». Johannes’ Åpenbaring 16, 13.

 

Under det visjonære slagordet «mer himmel på jord» har Den norske kirke utgitt ressurs­heftet Hva er en flyktning?. Biskop Helga Haugland Byfuglien – som er ganske sikker på hva Jesus ville tenkt om den norske asylpolitik­ken – skriver i for­ordet at heftet er ment å være til hjelp for menig­heter «som ønsker å delta i den store dugnaden det er å ønske mennesker på flukt vel­kommen inn i det norske samfunnet».

Det er i sannhet blitt et godt stykke politisk-ideologisk propa­ganda, dette. Skal vi tro Kirkens hefte om flykt­ninger, er «vår neste» en hvilken som helst person som befinner seg på jorden, for­trinns­vis de med en annen etni­sitet, kultur og tro. Følgelig er det også enhver kristen nord­manns plikt å hjelpe alle som måtte ønske seg til Norge.

Bibelen: en sammen­hengende flyktninge­historie?

Innledningsvis presenteres vi for en rekke bibel­historier som tilsier at Norge bør føre en ytterst liberal innvandrings- og flyktning­politikk om den skal være i tråd med kristen­dommens budskap. Det faktum at flyktninge­insti­tuttet mis­brukes av IS-krigere som ønsker seg til Europa for å ta livet av folk, problemati­seres ikke. I stedet får vi høre at morderen Kain også ble en flyktning som fikk nyte Guds vern. Spørs­målet som reiser seg, er om Kirken med sin Kain-parallell mener at norske borgere bare skal tolerere den risikoen dagens asyl­praksis repre­senterer, i kristen­dommens navn.

Kain er ikke den eneste. Etter dette heftet å bedømme er Bibelen propp­full av slike flyktninge­historier: Noah flyktet fra menneskenes ondskap. Abraham flyktet fra Ur. Slavinnen Hagar måtte flykte fra Abraham med deres felles sønn, på grunn av «en vanskelig familie­situasjon». Jakob-slekten kom til Egypt «som økonomiske flyktninger», og hebreerne kom seg til slutt ut av Egypt, men da som «politiske flyktninger». Rosinen i pølsa er selvsagt at selveste Jesus-barnet var flyktning.

«Heldigvis var det ikke et asyl­regime hos Farao som sendte familien i retur», kan vi lese i den forbindelse (s. 6). Nei, hadde Jesus kommet over Stor­skog, hadde nok både jule­evange­liet og påske­bud­skapet sett annerledes ut!

Feil presentert som fakta

Det aktuelle heftet er imidlertid ikke blottet for realisme. Ettersom folk er blitt skeptiske til at vi skal ta imot så mange flykt­ninger, er det best å holde seg til fakta, kan vi lese under kapittelet om tall og fakta (s. 11). Med dette utgangs­punktet skulle man tro at for­fatterne selv ville være nøye med å presen­tere sann­heten. I stedet finner man raskt eksempel på det mot­satte. Som når det påstås at det er Flyktning­konven­sjonen som for­plikter Norge å gi beskytt­else til flykt­ninger (s. 10). Påstanden er ikke riktig, noe et kjapt søk på Wiki­pedia viser:

Flyktning­konvensjonen er en folke­retts­lig avtale som omhandler mellom­stat­lige retts­for­hold. Den inne­holder vilkår­ene for aner­kjenn­else som flykt­ning (artikkel 1 A), men på­legger ikke statene å gi beskytt­else (politisk asyl) til de som faller inn under flyktning­defini­sjonen.

I heftet tas det også til orde for å bistå mennesker som befinner seg ulovlig i landet, og man holder mulig­heten åpen for at kirke­rommet kan fungere som et trygt opp­holds­sted for denne gruppen. Det presi­seres at kirke­asyl ikke er en egen insti­tusjon. Likevel begrunnes bruken med nød­vendig­heten av en «ad hoc-løsning» for å ivareta «retts­sikker­heten» (s. 18/19). Heftet støtter seg i den forbin­delse på en betenk­ning fra Mellom­kirkelig råd, der det påstås at «det er store svak­heter i behand­lingen av asyl­saker («uriktige vedtak»)» (s. 19). De aktuelle for­valt­nings­organer vurderer det neppe på samme måten.

Hvem er kirken til for?

Heftet beveger seg også over i den ren­dyrkede ideologi når det hevdes at kirkens inte­grerings­arbeid handler om «å arbeide med majoritets­befolk­ningens hold­ninger» (s. 31). Sjele­sorg blir til sjele­ingeniør­virk­somhet. Heftet benytter seg i den forbin­delse av en like vel­kjent som uredelig debatteknikk, der man antyder en sammen­heng mellom skepsis til masse­inn­vandring og rasisme.

Etter gjennom­lesning av Kirkens hefte om flykt­ningene sitter man igjen med inn­trykket av at for­fatt­erne har levd seg meget godt inn i flykt­ning­enes situasjon, noen ganger så godt at det tipper over i det urime­lige. Selv løgnen skal møtes med sympati av Kirkens kvinner og menn (s. 33):

Iblant har den asyl­søk­ende justert sin historie – også i samtale med deg. Det er egentlig ikke så rart at mennesker i en desperat situa­sjon, uten fasit om hvilke argu­menter som er viktig, korrigerer sin historie. Kanskje har man fortalt en falsk historie så mange ganger at man ikke lenger vet hva som er sant og ikke.

Om innlevelsen er stor på vegne av «den fremmede», er til gjen­gjeld for­stå­elsen for de stats­borgere som måtte opp­leve den pågående masse­inn­vandringen som problematisk, full­stendig fra­værende. En kjettersk tanke som kan slå en i et svakt øye­blikk under lesningen av dette heftet, er derfor at Kirkens engasje­ment for de fremmede går på bekost­ning av kirkens egne med­lemmer. For å gjenta sitatet av den venstre­radikale svenske biskop K.G. Hammar, og som det trøstes med i møte med falske asyl­historier: «Det er ikke vår oppgave å aldri bli lurt».

Neste ressurshefte

Som en motvekt til den ideolog­iske propa­ganda som dette heftet represen­terer, foreslår jeg at Kirken utarbeider tre nye hefter til bruk i menig­hetene over det ganske land. Det er nok dess­verre alt for tidlig å be kirke­møtet sette seg inn i multi­kultur­alismens fall­gruber, eller i de problem­atiske sidene ved en religion som islam. La oss derfor heller opp­fordre kirkens tjenere til å kon­sen­trere seg om mer begripe­lige størrelser.

Det første heftet kan for eksempel ta for seg det faktum at Norge ikke er noe inn­vandrer­land, men en gammel nasjonal­stat og et fedre­land. Det andre heftet kan handle om sammen­hengen mellom demo­kra­tiet og nasjonal­statens grenser, herunder behovet for ivare­tag­else av denne. Det siste heftet kunne kort og godt berøre hva det vil si å være menneske på jorden, der man tar et intell­ekt­uelt oppgjør med den selv­rett­ferdig­gjør­ing som ligger i for­søkene på å få kirkens med­lemmer til å skape para­diset i denne verden.

Mest lest