Kommentar

En gutt står i flokken av IS-kvinner som har forlatt IS’ siste forskansning, Baghouz, og kaster et blikk mot fotografen. Datoen er 5. mars 2019, og fotografen er Rodi Said /Reuters/Scanpix

Siv hadde et historisk øyeblikk – og blåste det. Det var ingenting i det hun sa som tydet på at FrP kommer til å bli «tydeligere og tøffere». Hun slo det i hjel med straks å si at FrP ville at Erna skulle fortsette, og at hun håpet det gode samarbeidet ville vedvare. Hva blir egentlig forskjellen?

Det er ikke slik man forlater en regjering på en prinsippsak.

Problemet er at Siv ikke er god på det prinsipielle. Hun er god på kompromisser. Men dem er folk gått lei av.

Til venstre for henne sto Sylvi. Sylvi kan være prinsipiell.

Da hun ble skviset ut av sin egen statsminister for snart to år siden, sa hun til pressen og i Stortinget at det hadde vært en heksejakt, og at det sto om ytringsfriheten. Det var helt «trumpsk». Journalistene trodde ikke sine egne ører. – Er hun ikke død ennå?

Mediene har ikke glemt denne trassen, så de vender tilbake igjen og igjen for å ta hevn.

Jeg vet ikke hvor bevisst Sylvi er blitt på parallellen mellom henne og Trump, men hun fyller den samme rollen. Hun er kontrær. Hun tør å stikke fingeren i øyet på Löfven (Rinkeby) og en imam i Fredrikstad, eller kle av Hareide så han går i fistel. Hva skulle norsk politikk gjort uten Sylvi?

Carl I. Hagen forstår noe ved politikk som Siv Jensen ikke forstår: Skal du gjøre en forskjell, må du være tydelig, du må tørre å være tøff. Du må tørre å gå etter strupen. Mediene gjør det hele tiden. Siv har aldri skjønt det.

Etter et kvarter med prat på pressekonferansen var alt det historiske blåst bort. Når man begynner å skryte av at migrantkrisen i 2015 ville vært verre med Støre, forstår man ikke sine egne velgere.

FrP har fylt en rolle i offentligheten som er blitt mer og mer tynnslitt. Selv Jon Engen-Helgheim, som er både flink, arbeidsom og sympatisk, snakker om hvor store seire FrP har vunnet på innvandringsfeltet, og at Norge fører Europas strengeste innvandringspolitikk.

Man kan ikke bryste seg med noe hvis ikke ens velgere vet at det er sant. Det lyder som en variant av «Dere kan takke oss for at det ikke er som i Sverige».

Men velgerne synes at vi er på samme kurs her i landet. Dimensjonene og graden er på et lavere nivå. Men parallellene er klare.

La oss ta noen tall fra Halvor Foslis bok «Mot nasjonalt sammenbrudd»:

I Oslo var innvandrerbefolkningen 1. januar 2018 totalt på 222.843 personer; eller 33,1 prosent.

Ett tall er statisk. Det er sett over tid at man ser trenden, og det går veldig fort:

Fremskrittspartiets stortingsgruppe fikk i 2019 SSB til å lage en oversikt over andelen nyfødte i Oslo med innvandrerbakgrunn (definert ved at barnet har to innvandrerforeldre eller at mor er norskfødt med to innvandrerforeldre). 24 prosent av de nyfødte hadde innvandrerbakgrunn i 2000; andelen hadde steget til 42 prosent 17 år senere. I bydelene Groruddalen og Søndre Nordstrand var innvandrerandelen nærmere 80 prosent, mot 40 prosent i 2000. Andelen nyfødte med ikke-vestlig bakgrunn var i 2017 over 50 prosent i fire bydeler: Grorud (61 %), Stovner (67 %), Alna (61 %) og Søndre Nordstrand (59 %). Lavest lå Vestre Aker med 14 prosent. 17 år tidligere hadde ingen bydeler så høy andel; da lå Søndre Nordstrand høyest med en andel nyfødte med ikke-vestlig bakgrunn på 42 prosent.

Demografisk sammensetning er enda mer følsomt enn penger. 42 prosent av de nyfødte forteller et tydelig språk om hvem som blir i flertall. Hva gjør nordmenn med dét? De som bor i de tetteste strøkene, flytter. Men de som bestemmer, bor ikke der, og later som om det går bra.

I Erna-Norge er det stygt å snakke om etnisitet. Man tror problemene forsvinner hvis man ikke snakker om dem.

For landet som helhet hadde andelen barn med innvandrerbakgrunn gått opp fra åtte prosent i 2000 til hele 30 prosent i 2017.

Slike prosenter kjenner ikke politikerne til, og journalistene lar være å snakke om dem.

En fløy i FrP vet at det er dette deres velgere bryr seg om, mer enn noe annet. Men for Siv er det ikke så viktig, selv om vi har sett en eksplosiv vekst i gjengvold, ran, bilbranner, voldtekter og ydmykelser av ofrene.

Siv synes å leve i en verden hvor Bogerud, Haugerud, Prinsdal eller Holmlia ikke betyr så mye. Når vanlige folk begynner å spisse ører, er det fordi de ser at tilstanden i disse områdene er i ferd med å spre seg, og med befolkningsutviklingen forstår de hva fremtiden bringer.

To pluss to er fire.

De forstår også at hvis vi ikke får politikere som tør å gjøre noe, kan heller ikke politiet gjøre noe, og utviklingen vil galoppere. Det ser vi klare tegn til.

IS kommer på toppen av dette. Det er det mest ekstreme uttrykket for en asosial, destruktiv, nihilistisk utvikling med sin forening av religion, vold og kriminalitet.

Vanlige mennesker forstår utmerket godt hva IS står for. De tror ikke sine egne ører og øyne.

Vår elite lever på det vi i hippietiden kalte en trip. Erna, Trine og Kjell Ingolf har tatt den samme pillen. For dem er det om å gjøre å hente en IS-kvinne «hjem». Slik beviser de Norges godhet.

Historien begynner å falle fra hverandre når man pirker i den: Fra den dødssyke gutten til den antatte syke gutten til et «vet ikke», og i dag en irritert avvisning: Norske myndigheter har ikke hatt noen mulighet til å sjekke helsetilstanden, men har måttet stole på advokaten, moren og hennes foreldre.

Med andre ord: Regjeringen kan ha blitt lurt.

Når man hører på utenriksminster Ine Eriksen Søreide, må man undres på om hun ikke ba om å bli lurt.

Det er det vedvarende presset fra eks-statsråder, biskoper og NGO-er som har hatt sin virkning. Regjeringen har ingen moralsk ryggrad som klarer å stå opp mot disse folkene.

Nettopp derfor er det Erna trekker det moralske kortet: Regjeringen hadde ikke noe valg. Det svarer en som mangler moral, dvs. evnen til å treffe valg på grunnlag av et eget verdigrunnlag: Erna klarer bare å gjøre det som FN, EU, Demokratene, Organisasjonen av islamske stater og mediene sier hun skal gjøre: ta imot flyktningene fra det beseirede kalifatet.

Hun kaller hjemhentingen av IS-kvinnen og hennes to barn et humanitært grep.

– Jeg vil mene at det ikke burde gå inn i den vanlige politiske diskusjonen om saker. Det er litt av det som er ryggmargsrefleksen vi må ha i vanskelige saker. Samtidig forstår jeg at det er en vanskelig sak for FrP, men det er en sak hvor det er vanskelig å ta et annet valg som vi alle andre måtte stå ansvarlig for i forhold til vårt moralske kompass og vår ryggrad i disse sakene.
– Ikke grunnlag for å utløse nye, store diskusjoner

Erna snakker på inn- og utpust. Hun har hverken tid til eller ønske om å høre om hvordan det sto til i Baghouz, der de siste IS-krigerne gjemte seg med sine familier. Vi har fått beskrevet det på radio av NRK, som har vært i Al-Hol-leiren flere ganger og intervjuet kvinnen, så hun har kunnet gråte ved gjenfortellingen av hvordan det var å bli bombet.

Ut fra Aftenpostens referat tolker vi det dithen at hun var i Baghouz:

Hun og de to barna kom seg ut av det siste lille IS-området i Syria i begynnelsen av mars 2019.

Dette er den IS-siktede kvinnen regjeringen krangler om

Da hadde hun og venninnen Aisha Shezadi vært gift med den samme jihadisten, Bastian Vasquez, som hun hadde barn med, og da han ble drept, fant hun en annen kriger. Dette passer ikke helt til bildet hun gir:

Hun hevder at hun i over fem år ikke gjorde annet enn å lage mat, vaske klær og rydde huset.

Ingen steder hører vi om grusomhetene IS begikk. Hun «glemmer» å fortelle – og NRK utelater det, selv om de har adgang til akkurat de samme kildene som Document – om alle de avkappede hodene britiske soldater som rykket inn i Baghouz fant. Vi glemmer dem ikke. IS avsluttet akkurat som de begynte: med bestialitet.

Dét var deres natur.

Da britiske SAS-soldater var med å innta IS’ siste bastion i Syria, fant de 50 avskårne hoder som var fra yezidi-jenter som var holdt som sex-slaver.

Elite SAS troops found the severed heads of 50 sex slaves murdered by merciless Islamic State fighters as they led the assault on the terror group’s last stronghold, The Mail on Sunday can reveal.

The barbaric jihadis had beheaded dozens of Yazidi women before dumping their heads in dustbins.

British Special Forces made the grisly discovery when they entered Baghuz, the besieged town on the banks of the Euphrates in eastern Syria where IS is making its last desperate stand.

 

-Fant 50 avskårne hoder av yezidi-jenter som var IS’ sex-slaver

50 hoder er en massakre. Det er mindre enn et år siden denne historien sto på trykk: 25. februar 2019. I dette året har mediene kjørt en vedvarende kampanje, ikke for å stille de ansvarlige – morderne – for retten, men for at vi skal ta imot barna og mødrene, og fedrene med, hvis de lykkes i å ta seg hit.

Jeg kjenner jeg blir litt kald. Min empati er på ofrenes side, ikke på forbryternes. Jeg tror rett og slett ikke på en IS-enke hvis hun ikke forteller hva hun har sett. Ingen av de IS-kvinnene mediene intervjuer, forteller om slike grusomheter, som vi vet foregikk hele tiden.

Derfor tror jeg hverken på mediene eller på kvinnene.

Jeg tror heller ikke på Erna, Trine eller Kjell Ingolf, som har satt inn store ressurser på å hente denne kvinnen til Norge. Det er noe sykt ved det hele, og når jeg hører på Siv, er det som om hun ikke forstår det. Hun bare prater.

Folk flest oppfatter at vi er inne i en farlig utvikling. Våre samfunn får stadig flere og sterkere trekk som minner om forholdene i land det tidligere var utenkelig å sammenligne oss med. Syria, Afhanistan og Pakistan kommer hit.

Derfor er insisteringen på å hente en IS-kvinne «hjem», et tegn på at disse politikerne ikke ser hva det symboliserer, hvilket signal det sender ut: De henter hit det verste. Og det blir ekstra ille fordi de ikke synes å forstå hva de gjør. De tror det skal gå så bra.

Det er dette som gjør normale mennesker vettskremte.

Disse politikerne aner ikke hva de driver med. Og mediene heier dem frem!

De vet hva de driver med.