Sakset/Fra hofta

Jesidiene som ble frigitt utenfor Kirkuk i april 2015. Kvinnene var holdt fanget av IS og ble utsatt for grusomme overgrep. Foto: Reuters/Ako Rasheed/NTB Scanpix

Hjemhentingen av IS-kvinnen står i grell kontrast til ofrenes situasjon. Den utgjør ikke bare en sikkerhetsrisiko. – De er rett og slett tikkende bomber, sier norsk-jesidiske Revin Morat.

Beslutningen om å bruke enorme ressurser på en kvinne som har medvirket til den mest bestialske terroren verden har sett i moderne tid, står i grell kontrast til ofrenes situasjon.

Revin Aswad Morats frykt er å møte IS-kvinnene på gata i Norge. Hun flyktet for å komme unna IS, som utførte folkemord på hennes folkegruppe, jesidiene.

NRK intervjuet Revin Aswad Morat i mars 2019.

– De er rett og slett tikkende bomber. IS-kvinnene bør bli straffedømt i det landet de var med på å ødelegge, sier hun til NRK.

Det er ikke vanskelig å forstå Morats frykt. Det synes absurd å unnslippe massakre, for så å risikere å møte dem som var med på massakren her i Norge.

– IS-kvinnene bør være der de er nå og få sin straff. Jeg mener at de mistet sine norske rettigheter den dagen de reiste fra Norge for å kjempe for kalifatet, sier Morat.

Jesidiene tror på én Gud som har skapt verden, og ble bestialsk slaktet ned av IS-krigerne. IS-kvinnene holdt ofte jesidiene som slaver. Morat fortalte NRK om hvordan hun sammen med familien sin flyktet opp i Sinjar-fjellene da IS angrep.

– De har vært med på noe grusomt som har gått ut over tusenvis av uskyldige mennesker, spesielt jesidiene. De har vært med på rekrutteringsarbeid og spredd propaganda. Jeg mener derfor at de bør straffes i det landet de var med på å ødelegge. Hvis ikke, burde det jobbes for å etablere en internasjonal domstol, sier hun.

– Familien vår klarte å flykte, men min manns tante døde senere av sult. De så sine venner og naboer bli halshugget. Kvinner ble tatt som slaver og barn ble revet fra sine foreldre. Det de har fortalt om angrepet, er helt grusomt.

Å ha opplevd IS på nært hold og sett bestialiteten med egne øyne gjør overlevende som Morat til viktige sannhetsvitner for vår tid. Frykten hun uttrykker for at IS-kvinnene er i stand til å begå de samme handlingene i Europa som i Sinjar, må lyttes til.

Morat  er tydelig på at det ikke vil hjelpe å rehabilitere IS-kvinnene, og forstår ikke hvordan norske politikere kan fatte sympati med dem. Morat mener det er en ikke-rehabiliterbar gruppe.

– Jeg tenker at det sitter i hodene deres og at det ikke er noe de kommer til å gi slipp på. De har allerede utført disse handlinger i utlandet, så hva er det som tilsier at de ikke kommer til å gjøre det samme i Europa?

Hjemhentingen av IS-kvinnen og hennes barn er et paradoksalt politisk prosjekt. Å hvile på menneskerettslige årsaker til at IS-moren måtte hentes sammen med barna levner liten medfølelse for de mange barna som ble drept under Islamsk Stats herjinger. Hvor er den humanitære tanken for de syke og pleietrengende barna som er igjen i flyktningeleirene, mange av dem nå foreldreløse?

IS-kvinnen sluttet seg frivillig til organisasjonen, jobbet for å promotere IS og rekruttere andre. Å selv oppsøke muligheten til å være delaktig i krigsforbrytelser, folkemord og slavehandel, levner liten tvil om at dette er et menneske som er blottet for empati. Selve returen hadde ikke vært mulig om hun ikke hadde risikert sitt eget barns liv og helse. Dette er ikke et angrende menneske, det er et kalkulert menneske. I NRK-intervjuet er også Morat tydelig på at IS-kvinnene som fremstår angrende, neppe er det.

– Det mener jeg er tull og tøys. Det er bare unnskyldninger de kommer med nå, nå som de har tapt krigen. For hvis de snakker sant, hvorfor har de da ikke prøvd å komme seg ut på et tidligere tidspunkt?

–Hva med barna til disse IS-kvinnene. Hva bør skje med dem?

– Jeg mener disse barna er uskyldige. De kan ikke stå til ansvar for deres foreldres handlinger. De burde bli tatt fra foreldrene sine og rehabilitert. Dette er traumatiserte og hjernvaskede barn.

Morat beskriver motløsheten hun sitter igjen med etter å ha fått vite at det ikke lenger er håp om gjenfinne de om lag 3.000 jesidiske kvinnene som er savnet etter ISs herjinger. Da IS ble overvunnet av den USA-støttede militisen i området, håpet hun at jesidiske kvinner skulle bli frigjort, men det viste seg at bare noen få kom tilbake, sier Morat til NRK. Resten er med all sannsynlighet drept.

Og nå blir Morats frykt til virkelighet. Etter antatt forestående domfellelse og soning for den hjemhentede IS-kvinnen, risikerer Morat å møte henne på gaten. En tikkende bombe på norsk jord.

 

Støtt Document

Du kan enkelt sette opp et fast, månedlig trekk med bankkort:

Eller du kan velge et enkeltbeløp:

kr

Du kan også overføre direkte til vårt kontonummer 1503.02.49981

Vårt Vipps nummer er 13629

Støtt oss fast med Paypal: