Gjesteskribent

Byen Sansha på en av de omstridte Paracel-øyene, der Kina har installert seg, sett fra luften. Foto: Str / AFP / Scanpix.

Kinas sterke økonomiske innflytelse i verden og aggressive oppførsel overfor nabolandene i øst uroer mange. Den 3. november åpnet det årlige toppmøtet mellom ti land i Sørøst-Asia (ASEAN) i Bangkok. I tillegg til å prøve å utforme en frihandelsavtale, skal landene lage en skisse over hvordan de skal takle de territoriale spenningene i Sør-Kina-havet.

Kina, som ikke er med i ASEAN, krever herredømme over ca. 90 prosent av Sør-Kina-havet, og dette er de andre landene rundt det økonomisk viktige havstykket sterkt uenige i. De landene det er snakk om her, er Vietnam, Filippinene, Malaysia, Brunei, Indonesia og Taiwan.

Spratly-øyene, langt sør i Sør-Kina-havet, er ca. 600 små øyer, koraller og undervannsskjær. Bare ca. 18 øyer er «tørre» ved høyvann, dvs. at når det er flo, er nesten alt under vann. Her har Kina gradvis forandret status quo ved å bygge kunstige øyer og slik øke landarealet, for deretter å bygge militære installasjoner på øyene.

På Paracel-øyene, også omstridt med hensyn til eierforhold, lenger nord i Sør-Kina-havet, har Kina til og med bygget en ny by, Sansha, noe som igjen har ledet til en økende, kinesisk turiststrøm dit.

Som om ikke dette «landnåmet» av meget omstridte øyer er nok, provoserer også Kina med oljeletingsfartøy og fiskebåter i disse områdene. Kinesiske fiskebåter i hopetall, fulgt av Beijings kystvakt og flåte, er å se i farvann hvor Vietnam, Filippinene og Malaysia har rett til å utnytte ressursene i henhold til internasjonal lov.

Vietnam bygger også opp kunstige øyer i Sør-Kina-havet. Dette er ikke til offensivt militært bruk, sier Vietnam, dette er å anse som selvforsvar. Denne forklaringa blir tydeligvis godtatt av de andre landene rundt, som forstår Vietnams reaksjon på Kinas provokasjoner. Alle ønsker å begrense Kinas ekspansjon. Vietnam mener at ved selv å bygge kunstige øyer, vil de hindre Kina i å bygge i hvert fall der. En noe tvilsom argumentasjon kanskje?

Japan, som selv er en økonomisk stormakt, føler også på Kinas press. Det er mange små provokasjoner. I juli nærmet kinesiske og russiske fly seg Senkaku/Diaoyu-øyene i Øst-Kina-havet. Disse øyene er administrert av Japan, som kaller dem Senkaku, men både Kina og Taiwan, som kaller dem Diaoyu, gjør krav på dem. De kinesiske og russiske flyene fløy sammen i formasjon nær øyene, noe som er uvanlig, og man kan spørre seg hva de ville oppå. Japanske selvforsvarsfly reagerte, uten at det kom til konfrontasjoner. De samme kinesiske og russiske flyene fløy også samme dag nær øyene Dokdo/Takeshima i Japanhavet. Disse øyene administreres av Sør-Korea, som kaller dem Dokdo, men Japan, som kaller dem Takeshima, gjør også krav på dem. Et sørkoreansk fly skjøt varselsskudd mot et russisk fly.

Nå når de politiske og økonomiske forbindelsene mellom Japan og Sør-Korea er svært anstrengt, kan det spekuleres i om Kina og Russland med denne uvanlige manøveren ville sende et signal til USA om at de to kan finne sammen og utfordre det amerikanske hegemoniet i området.

Kinas regjering prøver å forbedre båndene til Japan. Nå i oktober har kinesiske og japanske krigsskip hatt fellesøvelser i Øst-Kina-havet for første gang på åtte år, det seneste tegnet på at det kalde forholdet kan tø opp. Dette var øvelser i radiokommunikasjon og koordinering, og et kinesisk krigsskip besøkte Japan for første gang siden 2009.

Men tidligere hendelser kan skygge over forsøk på å bedre forholdet. I tillegg til provokasjoner rundt omstridte øyer, som nevnt over, ble japanske destroyere i mai brukt som liksom-mål for en kinesisk rakettøvelse i internasjonalt farvann i Øst-Kina-havet. Om dette var ordre fra høyeste hold eller bare en «lek» blant pilotene, er vanskelig å si. Japan så på øvelsen som en «ekstremt farlig militær aktivitet».

Så har uroen i Hongkong også vært med på å skape et negativt bilde av Kina blant japanerne, selv om mange japanere er forferdet over hvor voldelige demonstrasjonene er blitt.

Uroen i Hongkong har i det siste nesten daglig vært framme i nyhetsbildet. Hongkong har en spesiell administrativ status – «ett land, to systemer». Tidligere var Hongkong en britisk koloni som ble returnert til Kina i 1997. Kina lovet å la Hongkong få bevare sin kapitalisme og sin valuta og få ha delvis selvråderett i 50 år. Men i 2047 kommer Hongkong til å miste sin semiautonome status ifølge denne lovnaden. Dette er ikke lenge til, og slik vil folk tydeligvis ikke ha det. De vil ikke at det udemokratiske Kina skal få mer å si over dem, og de mener deres egne politikere er for lojale mot de sentrale styresmaktene. Det blir opptøyer og demonstrasjoner. Men det spørs om den lille klarer seg mot den store.

Tilbake til det årlige ASEAN-toppmøtet. Til tross for at landene der føler på Kinas provokasjoner i Sør-Kina-havet, slår de tilbake alle forsøk på å irettesette Kina. Man kan lure på hvorfor. Tør de ikke stå opp mot Kina fordi de føler at de ikke lenger har USA i ryggen da Trump ikke møter på ASEAN-toppmøtet, og de ikke lenger vet om de kan stole på han?
USA patruljerer havområdene der med skip og fly, og de har sett på USA som en hjelper som kan hindre Kinas voksende utbredelse og makt.

Men det som mest ligger bak motviljen mot å kritisere Kina, er nok for det første at de har sett hvordan Kina er villig til å innføre økonomiske sanksjoner mot land som utfordrer dem på politiske saker. Norge, Filippinene og Sør-Korea har alle opplevd å bli frosset ut på ulike tidspunkt de siste ti årene. Det andre er at ASEAN og seks andre land (inkludert Kina) prøver å få til en frihandelsavtale (RCEP, se under) i løpet av 2020. De vil ha med Kina, selv om de blir utsatt for provokasjoner fra den østasiatiske stormakten. En frihandelsavtale mellom disse 16 landene vil bli verdens største økonomiske blokk. Den vil ha halvparten av verdens befolkning og dekke 30-40 prosent av den globale økonomien (målt i BNP). Det er mange som vil ofre mye for å oppnå det. Til og med Kinas provokasjoner og press kan da svelges.

5. november kommer det melding om at India har trukket seg fra RCEP. Hva betyr det? India trekker seg ut blant annet fordi de vil beskytte sin egen småindustri. De er redde for å bli oversvømmet av billige, kinesiske varer. Det ser ut til at Kina er interessert til å fortsette forhandlingene, mens Japan får kalde føtter. Det blir interessant å se hvordan det går med RCEP framover.

 

ASEAN (Association of Southeast Asian Nations) består av disse 10 landene: Brunei, Kambodsja, Indonesia, Laos, Myanmar, Malaysia, Filippinene, Singapore, Thailand og Vietnam.

RCEP (Regional Comprehensive Economic Partnership): ASEAN prøver sammen med disse seks landene å danne en frihandelsunion: Kina, Japan, Sør-Korea, India, Australia og New Zealand.

Kilder: Japan Today, The Japan Times, South China Morning Post, andre nettaviser, Wikipedia.

 

Kjøp Roger Scrutons bok «Konservatismen» fra Document Forlag her!