John Cleese
Humor handler om glimt i øyet. Om skråblikk, om tøys, om å forstå tvetydighet, om å forstå det som er mangetydig, selvmotsigende, om alt som ikke er klinkende klart.
Det er derfor humor selvsagt er en trussel mot alt som bare tåler én retning, én oppfatning, og som oppfatter alt som er mangfoldig som et truende avvik som må slåes hardt ned på.
Jeg gjør meg selv noen tanker om humorens trussel mot det totalitære, det stupide, når jeg leser forfatteren Halvor Foslis betraktninger om dette.
Det som er merkelig er at de totalitære, paranoide tar i bruk det de selv tror er humor, når de skal straffe dem de anser som ulydige. Utbryterne. Utfordrerne.
Uthengning brukes for å straffe og korrigere det farlige, utradisjonelle, tvetydige, underfundige, – og kalles humor.
Det som fremstår som ubegripelig, og dermed også mistenkelig og truende, for de totalitære stupidistene, refses i statskanalens ulike Nytt på nytt-programmer til partimedlemmenes repetitive, mekaniske akklamasjon.
En av disse rutinerte partikommissarene, Tore Sagen, falt nylig for sitt eget grep.
Et grep som går ut på å gripe fatt i og fordømme hver den som faller utenfor ens egen definisjon av hva et høyverdig menneske er, dersom disse har sagt eller gjort noe som kan skape mistanke om umoral og rasisme. Tore Sagen bruker i god statlig tradisjon uthengning som straff og korrigering her, og kaller dette humor.
Nå rammes han selv av sine egnes samme iver etter å gripe den som det er tvil eller tvetydighet om, den som ikke uttrykker ensretting og vedtatte oppleste «sannheter». Den som skiller seg ut.
Og han korrigeres og straffes av sine egne, slik han selv har straffet anderledes tenkende, tvetydige, underfundige, ikke ensrettede, for å ha gitt uttrykk foe noe han selv ikke forstod. Noe som kunne være mistenkelig. Kanskje han er rasist. Kom igjen gutter, no tar mi ham! 😉
Den totalitæres angstbiterske, nevrotiske straff rammer nå deres egne i full offentlighet.
Ikke forkledd som humor denne gangen, men som det det faktisk er – straff av og redsel for det fremmede, det ukjente.
Redselen for ikke i tilstrekkelig grad å ha klart å opprettholde sitt eget selvbilde som gode og moralsk høyverdige. Redselen for å bli assosiert med det fremmede, ukjente, det moralsk forkastelige. For å ikke i tilstrekkelig grad ha støtt det fra seg. Tatt avstand.
Og derfor griper etter en syndebukk å straffe.
Hvert totalitære idiot-regime har sin syndebukk. Sin offergeit. Gjennom dyrets blodsutgytelse renses de rettroende. Og puster lettet ut.
Det var ikke oss som ble tatt denne gangen!
Slik Tore Sagen kanskje også har tenkt. Godt det ikke var meg denne gangen!

<

Kjøp T-skjorten «kronisk norsk» fra Document her

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.