Sakset/Fra hofta

Tegning: Karine Haaland.

– Unnskyld! Unnskyld!

En stemme bak meg roper idet jeg går av bussen. Hun når meg igjen og traver opp ved siden av meg. Jeg snur meg og ser inn i et lite fjes på høyde med mitt eget. En like liten, men litt mørkere jente springer ved siden av meg og vil gjerne spørre meg om noe.

Å helvete jeg. Nå skal jeg få. Er det du som er den jævlige rasistfaen. Herregud.

Jeg manner meg opp.

– Ja … !?

– Unnskyld, men – Hvor har du kjøpt den kåpa!?

Hun er tydelig begeistret. Hun ønsker seg en sånn kåpe. Men kåpen min er ikke å få tak i lenger. Nå må jeg fortelle den dårlige nyheten.

– Å -nei …. den har jeg kjøpt for mange år siden, klemmer jeg ut av meg. På Cubus…. På salg!

Som om hun trengte å vite det.

– Åh!….ja….

Skuffelsen brer seg i det vesle fjeset.

– Den var kjempefin altså!

– Æh.. Øh … Åh … ja… Tusen takk, altså!

Så blir vi stående litt, mens hjertet blør, og jeg konsentrerer meg og prøver ved hjelp av tankens kraft å få en klesbutikk med en slik kåpe i vinduet til å materialisere seg foran oss.

Så springer hun videre.

Jeg skulle likt, siden vi nå en gang var i gang med å snakke om klær, å spørre henne om hijabben hennes, og hva hun tenkte om den. Av nysgjerrighet og interesse. Det var tydeligvis en «frivillig-hijabb». Løstsittende dandert, fargerik og dekorert med smykker.

Ikke en slik sinnsyk lang stram «aliens-hode»-hijabb, som det er tydelig at noen voksne har tredd ned over hodet på en, sammen med folderike klær, forsøkt skjult under caps og hoodie. Heller ikke en slik potte trang, gråbrun, blærete, snørrhoven, rettroende «indremisjons-Ninja Turtle»-hijabb, en slik ovenfra og ned «jeg-er-finere-enn-deg-fordi-jeg-er-religiøs-og-ærbar-og-det-er-ikke-du-og-dessuten-trener-jeg-kampsport-på-det-lokale-islamske-kultursenteret-og-ber-fem-ganger-om-dagen»-hijabb.

Det var tydeligvis et plagg hun selv hadde valgt å gå med, med glede, og som hun hadde stylet og pyntet.

Jeg skulle derfor gjerne likt å spørre om hun hadde noen tanker om dette plagget, som en gang hadde, og fremdeles har, til hensikt å skille «oss» og «dem». Skjelne de mindreverdige fra de verdige. Og som symboliserer så mange andre ting som også kolliderer med de verdiene vårt samfunn er bygget på.

Jeg ville spurt henne, på en hyggelig måte, om hva hun selv tenkte om plagget, og hvorfor hun ønsket å bruke det.

Jeg gjorde selvsagt ikke det. En stopper ikke fremmede på gaten og skal ha dem til å stå til rette for hva slags plagg de går med.

Jeg kjente henne jo ikke, jeg hadde aldri sett henne før, og for alt jeg vet hadde hun ikke fletta peiling på hva hijabben står for. Kanskje hun bare syntes den var fin. At hun likte å pynte seg med den. Kanskje hun tenkte på den som en slags bunad. Et plagg som skulle vise hvor hun kom ifra, hvor slekten hennes var fra, eller at hun hadde en tilhørighet til en religion, en kultur, som skulle vise hvem hun var.

Hva vet jeg.

Og om jeg hadde spurt, hadde hun kanskje spurt meg.

Og da hadde jeg kanskje måttet si litt om hva jeg kan og vet om hijabben og alt den står for, og hvordan den representerer et brudd med den tradisjonelle norske oppfatningen av at vi alle tilhører et fellesskap, som overtrumfer våre kulturelle og religiøse særegenheter, fordi vi alle er likeverdige, og ingen av oss er mer eller mindre verdt enn andre eller har rettigheter som de andre ikke har, og slike ting som får verden til å velte som et tåketungt fjell over en glad tenårings solskinnsdag.

Det ville jeg ikke.

Jeg hadde ikke lyst til å fortelle henne at jeg vet at plagget hun går med, har til hensikt å vise hvordan vi skal skjelnes fra hverandre. De verdige og de mindreverdige.

Hun som sprang så begeistret etter meg fordi hun så gjerne ville gå med make klær som jeg.

 

Kjøp «Den ulykkelige identiteten» av Alain Finkielkraut fra Document Forlag her. Nå satt ned fra 249 til 180 kroner!