Kommentar

Oslos tidligere biskop Ole Christian Kvarme omfavner Islamsk Råd Norges daværende leder Senaid Kobilica, mens domprost i Oslo Olav Dag Hauge ser på den 20. mars 2009. Scenen legemliggjør livssyns­mangfoldets påtvungne idyll. Hauge bad i sin tid om unnskyldning for Muhammed-karikaturene fremfor Yusuf al-Qaradawi, en Holocaust-hyllende ekstremist han trodde var en moderat mann. Foto: Bjørn Sigurdsøn / Scanpix.

 

Hvor er det blitt av den kristne kultur­arven i forslag til Lov om tros- og livssyns­samfunn (Prop 130 L)? I Grunnlovens § 2 slås det fast at «Verdigrunnlaget forblir vår kristne og humanistiske arv.» En av de få som har tatt det opp dette spørsmålet, er kommentator i Vårt Land, Geir Hellemo (VL 13. september 2019).

I 1981 vedtok Høyeste­rett at den evangelisk-lutherske stats­religionen ikke satte etisk-religiøse skranker for statens lovgivning. Men i den nye Grunnloven skal det kristne føres videre som «vår» nasjonale kulturarv. Det er en fornyet markering av kristen­dommens samfunns­betydning, som nå bør omfatte mer enn den gamle stats­religion og kirke­livet. Vil man ha en Lov om tros- og livssyns­samfunn i pakt med ny Grunnlov, må man på den ene siden holde fast ved kristen­dommen som uttrykk for vår nasjonale identitet, og på den andre sikre frihet og integritet for ikke-kristne livssyn (for Grl § 2 pålegger staten å fremme menneske­rettig­heter, rettsstat og demokrati). En vanskelig, men slett ikke umulig oppgave. I forslag til Lov om tros- og livssyns­samfunn mangler en slik problem­stilling. Grl §2 er nå i ferd med å bli en ren dekorasjon.

Forlegget for dagens lovforslag er utredningen «Det livssyns­åpne samfunn» (NOU 2013:1), som anførte prinsipper for en såkalt «helhetlig tros- og livssyns­politikk»: Tros- og livssyns­frihet skal beskyttes. Mennesker må ikke forskjells­behandles på grunn av livssyn. Staten skal legge til rette, ja positivt under­støtte borgernes tros- og livssyns­praksis. Det ble trukket en grense overfor laïcistisk privatisering av tro og livssyn. Man avgrenset seg også overfor en negativ vurdering av livs­synenes sosio-kulturelle betydning i samfunnet. Den påtenkte loven skal nå innføre og sikre det «livssyns­åpne» i det politiske rom. Hvordan er dette rommet å forstå? Det er en velkjent politisk diskurs proposisjonen går inn i.

Hvordan man skal komme til rette med frihets­ideal og livssyns­pluralisme i det liberale demokrati, har vært et tema helt siden slutten av 1700-tallet. To spørsmål har stått sentralt: Hva betyr det at stats­makten vil innføre livssyns­toleranse i sitt styre av samfunnet, men at den ved sitt makt­monopol bestemmer toleransens innhold og grenser? Hvor blir det da av friheten? Det andre spørsmålet er: Hvordan kan man under­støtte pluralismen, men samtidig bevare borgernes identifikasjon med samfunnet (og staten), ulike som de er nettopp i troens saker. Her går det om stats­styrets alminnelige legitimitet blant borgerne. Proposisjonen er på sin måte opptatt av både enhets- og legitimitets­problemet.

Hvordan oppfatter man tro og livssyn? Man tilkjenner tro og livssyn et eget domene i den menneskelige bevissthet. Mennesket søker mening i tilværelsen, noe som kan gi livet fundament og rammer. Denne bestemmelsen gjør at livs­synene blir uttrykk for en allmenn­menneskelig eien­dommelighet ved vår bevissthet. Deres ulike konkrete lære­setninger f.eks. om mennesket, verden, historien og Gud, blir da relative «sannheter» betinget av tiden, stedet, kulturen og samfunnet som det enkelte menneske eller en gruppe mennesker tilhører. Livs­synenes lære­setninger blir «sanne» bare for dem som finner mening i dem. Men de mange varianter av «sannheter» skal altså ha frihet i samfunnet.

Det er ikke slik livs­synene oppfatter sine «sannheter». Man ser dem tvert imot som objektivt i samsvar med virkelig­heten. Når sannhets­spørsmålet kommer opp, blir det klart at livs­synene kan være og er i konflikt med hverandre. Karakteristisk er forholdet mellom kristendom og islam. For muslimer kan nok deler av kristen­dommen gi «mening». Men de har en avgjørende innvending mot vår tro: Gud har ingen «sønn». Troen på at Guds Sønn er blitt menneske i Jesus fra Nasareth, er en usann og falsk tro for muslimen. Proposisjonens bestemmelse av tro og livssyn strekker ikke til når man står overfor konflikt om sannhet. Hvordan skal man så sikre enhet?

For å utvikle enhet midt i det konflikt­fylte mangfold av livssyn, anfører proposisjonen ideen fra John Rawls (1971) om «overlappende konsensus» i samfunnet. Det betyr at livssynene kan ha ulike oppfatninger av de «store spørsmål», likevel gis det «felles verdier», slik at representanter «for ulike livssyn kan bli enige om felles samhandlings­prinsipper». Selvsagt er det mulig i ulike sammen­henger. Mennesker med forskjellige livssyn finner gjerne ut av hvordan de skal kunne leve sammen i hverdagen uten for store gnisninger. Men her går det om langt større ting, ja virkelig «store spørsmål»: Menneske­rettig­hetene som kan begrunnes ut fra ulike tros og livssyns­tradisjoner, kan likevel «fungere som fundamentale samhandlings­prinsipper globalt og lokalt», heter det i proposisjonen.

Allerede før 1950 samlet UNESCO personer med ulike religioner og ideologier som kunne enes om menneske­rettig­hetene. Men enigheten var ikke tuftet på noen samlende prinsipiell basis. Om ulike stater skulle slutte seg til menneske­rettig­hetene, måtte man la spørsmålet om deres begrunnelse ligge. Men denne teoretisk-ideologiske resignasjon har fått stor og avgjørende praktisk betydning med skjebne­svangre virkninger for mennesker som skulle vært beskyttet av menneske­rettig­hetene. Religions­frihet er ikke det samme i Norge, Kina og Iran eller andre muslimske stater. I dag forfølges kristne i mange land, ikke minst muslimske. Det er ingen samforstand mellom de ulike stater om hva menneske­rettig­hetene består i, selv om de alle er medlemmer av FN. Også i vårt eget land blir rettig­hetene oppfattet forskjellig i vitale spørsmål som f.eks. «retten til liv». Men tross de empiriske realiteter er det blitt et mantra innen den politisk-kulturelle eliten å hevde at menneske­rettig­hetene er universale. Hva legger man i det? Og hvilken praktisk-politisk betydning har det?

Bak ideen om «over­lappende konsensus» finner vi et bestemt politikk­begrep. I det inngår troen på at alle mennesker egentlig er «venner». Det utopiske mål blir da å utvikle et samfunn der de virkelig er det. Og et slikt samfunn må være demokratisk og ha liberalismen som overordnet ideologi. Om alle skal bli «venner» i et samfunn der ulike livssyn er i konflikt med hverandre, må man i hvert fall sikre at stats­makten er verdi­nøytral, altså ikke er knyttet opp mot noe ideologisk helhetssyn. Men det hindrer likevel ikke at liberalismen fastholdes som enhets- og frihets­ideologi. Det betyr at «venner» får «fiender». Hva kjenne­tegner «fiendene»? Og hvordan skal de bekjempes – innen et liberalt demokrati?

«Borgerlig offentlighet» var et viktig trekk ved det moderne demokrati. Ved den skulle meninger prøves ved fri rasjonal argumentasjon, slik at en offentlig opinion bestemmende for samsfunns­styret kunne komme frem. Med fornuftige argumenter kunne politiske «fiender» og «venner» strides i frihet (dvs. ved forsamlings- og ytrings­frihet) om utviklingen av stats­styret. Men den borgerlig offentlighet er endret. Betydningen av følelser overskygger rasjonaliteten. Det begrenser friheten. En ytring som «krenker» andres følelser, blir sett på som moralsk under­vektig. Det betyr at mine følelser kan begrense din ytrings­frihet. For i mine følelser kommer min identitet til uttrykk. Og enhver identitet skal respekteres i samfunnet. Og her kreves gjensidig respekt. Slik integreres liberalismens frihets- og likhets­ideal. I integreringen kommer det egentlige og førpolitiske ideologiske grunnlag for staten frem. Men det er et grunnlag som skal sikres ved midler som til sist opphever det demokratiske frihets­ideal. Vi ser det når man ved hjelp av statlig makt vil sikre alle former for like­stilling – mellom kvinner og menn, de mange kjønns­identiteter, samlivsformer osv. Her gis ikke forskjeller, alt er likt. En slik politikk har som mål å endre liv og ordning i trossamfunn, der man ikke oppfyller statens ideologiske krav. Men da rammes også religions­friheten.

Den kommende Lov om tros- og livssyns­samfunn er basert på et bestemt politisk konsept. Ut fra det kan man identifisere dem som ikke er lydige mot den moderne liberalismes menneske- og virkelighets­visjon. De er «fiender». For om man er ulydig, er man ikke «keiserens venn». Virkningen av dette konseptet er et sosio-kulturelt og politisk rom som er ganske annerledes enn den «borgerlige offentlighet». Ved statlig innsats og ved påvirknings­organer som står makteliten nær, skal kommunikasjon og praksis i det sivile samfunn, i akademia, skolevesen og helsevesen endres. Såkalt «hatspråk» bannlyses, for det virker «krenkende» på andres følelser. Og reglementer og praksis i frie organisasjoner og institusjoner som opprett­holder forskjeller i strid med stats­ideologien, er et samfunns­problem og bør vekk. «Fiendene» blir identifisert ved metaforisk bruk av en en psykiatrisk diagnose: De er islamofobe, homofobe osv. Kristendoms­fobi gis det derimot ikke, for de kristen­fobiske er å anse som «friske». I forslag til Lov om tros- og livssyns­samfunn trer makten frem som «snill og god». Man bak den myke fysiognomien ligger viljen til å realisere en farlig utopi: det totalitære demokrati.

 

Kjøp Roger Scrutons bok «Konservatismen» fra Document Forlag her!