Sakset/Fra hofta


Forskningsskipet Kronprins Haakon som ble «isfast» i nord midt i juli i år Nå har et svensk skip møtt samme, politisk ukorrekte skjebne.
Foto: Tore Meek / NTB scanpix

En båt med passasjerer på «klimatokt» har satt seg fast i isen ved Svalbard. De hadde kanskje lest i norske medier at det skulle vært isfritt der oppe nå? Det hele er ganske komisk.

Det er avisen Nordlys som skriver om MS Malmö som tirsdag denne uken satte seg fast i polarisen ved Svalbard, sørvest i Hinlopenstredet.

Om bord i båten er det 16  passasjerer, og turen var ifølge Nordlys lagt opp som et «klimatokt». Her skulle man da formodentlig få bekreftet sin «kunnskap» om hvor ille det står til med isen osv.

«Ruten er lagt opp etter reisen som polarskipperen og selfangeren Ludolf Schjelderup gjennomførte for 88 år siden, og reisen er en del av prosjektet Klimatokt Svalbard Rundt», kan Nordlys berette om turen.

«Blant passasjerene var det både filmprodusenter som skal dokumentere klimaendringer, og folk som har interesse for klimaspørsmål», kan vi lese.

Det er jo bare hysterisk morsomt.

Andre gang på kort tid

Det gikk som det gikk, med denne ekspedisjonen som med forskningsskipet Kronprins Haakon i sommer.

«Forskningsskipet Kronprins Haakon måtte i helgen snu i et forsøk på å nå 86 grader nord», skrev Sysla i juli i år.

Altså midt på den varmeste sommeren måtte man gi opp, enda dette er et skip laget nettopp for å takle tøffe, arktiske isforhold.

Det skal heldigvis ha gått bra med MS Malmö. Passasjerene ble evakuert med helikopter, og er trygt tilbake i Longyearbyen.

Begge skipene støtte på massive mengder med is som gjorde ferden i disse farvannene umulig. Dette til tross for at mediene og diverse eksperter i lang tid har beskrevet en situasjon der isen i nord nærmest er helt borte på grunn av «menneskeskapte klimaendringer».

Det er dette feilaktige skremmebildet mange nå innbiller seg er virkeligheten, og som får livredde barn til å gråte og «brøle» i protest.

Når myter kolliderer med virkeligheten

Problemet for disse ekspedisjonene er det samme som for mange andre forskere og vitenskapsfolk som beskjeftiger seg med klimaet. Naturen spiller rett og slett ikke på lag med alle teoriene og all den «kunnskapen» man har blitt enige om i sine ekkokamre. Virkeligheten ser annerledes ut enn hvordan den beskrives av medier og useriøse, bevilgningsfokuserte forskermiljøer.

Det naturlige ville da være å gå tilbake til sine lønnkamre og revidere sine feilslåtte teorier. Det er slik ærlige vitenskapsfolk og forskere har arbeidet til alle tider. Men de såkalte klimaforskerne har åpenbart en annen type omgang med sannheter og realiteter. De har tegnet et kart, og bryr seg så lite om hvordan terrenget viser seg å se ut.

Det å bedrive bortforklaringer av episoder som disse mislykkede toktene i nord, er faktisk blitt en egen sidedisiplin innen klimavitenskapen. Man må jobbe iherdig for å holde liv i de vedtatte mytene. Dermed holder man også liv i de enorme pengeoverføringene til «klimaforskning» og annen klimarelatert aktivitet et økende antall mennesker verden over lever av.

Hvem vil forstyrre høna som legger gullegg?

Det sitter naturlig nok langt inne å fremme synspunkter som kan reise tvil om selve fundamentet for ens eget levebrød. Den typen grunnleggende faglig og personlig etikk finner man dessverre ikke så mye av i det grålige grenselandet man med et fellesbegrep kan kalle «klimasaken».

Derfor forsøker denne typen forskermiljøer og deres haleheng av ukritiske pressefolk i det lengste å tviholde på sin «konsensusversjon». Debatt må kveles, fakta må skjules.

Og det er derfor offentligheten får høre så fint lite om de mange tilfellene der naturen selv viser hvor grunnleggende feil diverse klimaaktivister har tatt i sine påstander.

Forskere, journalister og klimaengasjerte polarturister befinner seg i samme båt.

 

«Kjøp Hege Storhaugs bok «Islam. Den 11. landeplage» fra Document Forlag her!