Sakset/Fra hofta

Foto: AFP PHOTO / Mike Horn SARL / Etienne CLARET 

Mediene har vært fylt opp med polardramaet som i det siste har pågått ved Svalbard. De er ikke like opptatt av hvordan dette overhodet kan skje. For verken den massive isen eller isbjørnene skulle vel strengt tatt vært der nå i 2019, ifølge de eksperter mediene så ukritisk lytter til?

Nesten daglig har det vært medieoppslag om Børge Ousland og Mike Horns sånn passelig vellykkede polarekspedisjon. De skulle etter planen gå fra Alaska og krysse Nordpolen på ski, og så bli hentet med seilbåt nord for Svalbard.

Nå viste dette seg å bli nokså problematisk, da seilbåten ikke var i stand til å nå frem til det planlagte møtepunktet. For tiden er det  altfor mye tykk, massiv pol-is i disse områdene.

Deretter ble planen endret til at de skulle hentes ut av polarskuta Lance. Men sannelig satte ikke den også seg fast i isen der oppe, etter at Ousland/Horn hadde kommet seg om bord.

Det er ingen tvil om at de to polfarernes ferd har vært strevsom. De har levert litt av en fysisk og mental bragd, under svært tøffe forhold. Det står respekt av det de har vært igjennom. Dette har da også vært grundig beskrevet i norske medier. Det er gledelig at de to ser ut til å ha kommet godt fra det hele.

Men det har vært lite snakk om rammene rundt ekspedisjonen. Det fremstilles nærmest som om Ousland/Horn tilfeldigvis var på en lang tur i ishavet, og at de avslutningsvis måtte kjempe for livet i isen.

Noe av formålet med ekspedisjonen skal imidlertid ha vært at man ønsket å vise hvor lite is det er i disse områdene nå, som følge av klimaendringene (selvsagt).

Da har det jo oppstått et aldri så lite dilemma for Ousland & Horn: På den ene siden ville de gjerne fortelle om hvor tøft, kaldt og tungt de hadde hatt det. Men på den annen side var det opprinnelige formålet å tegne et bilde av et stadig mildere Arktis. Slik også mediene daglig beretter om.

De valgte varianten med hvor kaldt det hadde vært:

«Vi har hatt noen veldig kalde dager i det siste, minus 40 grader og vanskelig å sove», beretter Ousland til TV2 .

Riktignok har det vært hevdet at isen mange steder i polhavet har vært tynnere enn vanlig, og at dette var grunnen til at de slet med å komme seg frem langs ruten de skulle gå. Det kan sikkert være riktig.

Da er det imidlertid verdt å merke seg at tynnere og mindre sommeris var noe også Fridtjof Nansen ble overrasket over på sin ferd i Polhavet sommeren 1893. Dette var på et tidspunkt da menneskeskapte klimaendringer ikke var «oppfunnet».

”- åpent hav, mil etter mil, vakt etter vakt, gjennom ukjent strøk- og sjøen nesten mer og mer isfri. Hvor lenge vil det vare?[…] Nå vet de ikke, der hjemme i Norge, at vi seiler her mot Polen i klart vann” ”skrev Nansen” den gang.

Store sesongvariasjoner i ismengdene i Arktis er med andre ord ikke noe nytt. Det synes både lettvint og historieløst å forklare dette med «menneskeskapte klimaendringer».

Det historiske perspektivet later generelt sett til å være fraværende i dagens klimaretorikk. Det skyldes trolig at man ved å studere jordas historie vil finne at klimaet alltid har variert, til dels mye mer enn i vår tid.

Det er kanskje derfor geologifaget er mer eller mindre utestengt fra «klimaforskernes» krets. Geologer ville nemlig kunne gi noen nøkterne innspill som passer ytterst dårlig med de konklusjonene politikerne betaler for.

Når Ousland/Horns ekspedisjon ender opp med at de nesten fryser seg fordervet i 40 minus, og at begge skutene som skulle hente dem stanses av massive ismengder, så er det åpenbart noe som skurrer i den politisk forhåndsbestilte skremselsfortellingen om «et mildt Arktis».

Derfor har da også pressen servilt valgt å legge den siden av saken død, og i stedet hatt fokus på selve dramaet.

Selvsagt har det heller ikke vært skrevet om at både klimaforskere og ikke minst Nobelprisvinner Al Gore temmelig bombastisk har forutsagt at det ikke ville finnes så mye is i Arktis på dette tidspunktet.

All sommeris var spådd å være borte innen 2014, ifølge Al Gore . Da ville naturligvis også høst- og vinterisen bli betraktelig mindre, samt at den generelle temperaturen ville vært høyere.

Ousland/Horns kalde slit i dette farvannet ville med andre ord vært utenkelig i Gores så ufortjent Nobelprisbelønte scenario.

Saken blir ikke mindre påfallende ved at VG kan melde at det brått dukker opp en isbjørnfamilie på isen ved skuta Lance. Isbjørnene har som kjent vært benyttet som et ikon og et «hovedvitne» for den påståtte klimakrisen i Arktis.

Ifølge et samlet korps av ”klimaeksperter”  og deres lydige haleheng av medier skulle bestanden minske dramatisk og bli mer eller mindre borte i løpet av få år. I stedet vokser nå antallet isbjørner. Ekspertisen bommet ganske totalt med sine prognoser, igjen.

I tillegg har mediene gang på gang vist magre og syke isbjørner som «bevis» på hvor ille disse dyrene har det. Barn skremmes med slike bilder i skolen.

Men her kommer det altså ruslende en flokk isbjørner som slett ikke har fått med seg at de burde vært døde, eller i det minste utsultede, på dette tidspunkt. Får de ikke med seg Aftenposten eller NRK der oppe? Burde norsk lærerstand ta ansvar og informere isbjørnene om hvor syke de skulle være?

 «Det er flott å se at de reproduserer seg og ser så sunne og friske ut som de faktisk gjør», sier Ousland til VG.

Heller ikke ironien i dette tematiseres i mediene.

Men det blir ikke mindre av komisk av at de forsøker å late som ingenting.

 

Kjøp essayet Sammenstøt mellom sivilisasjoner? her!

Les også