Tavle

Theodor Severin Kittelsen: Soria Moria Slott.

Vy er på mage måter en metafor på det nye postmoderne, hypermoralske Soria-Moria-Norge. Før var det politikernes oppgave å forvalte og pleie fellesgodene og legge til rette for at det sivile liv kunne vokse og trives. Nå er dette blitt sekundært. Det primære nå er at alt må endres, ofte bare for endringens skyld, men enda oftere fordi det sitter en kulturrevolusjonær og næringsrevolusjonær klasse som rir sine kjepphester, enten for å øke sin politiske eller økonomiske makt.

Alt må stadig og uavlatelig endres, både folks tenkemåte, vaner, holdninger, omgivelser, pensum, arbeidsmetoder, organisasjonsformer og fuglene vet hva. Og endringene kommer aldri i mål, for allerede før de nye endringene er kommet i mål og blitt skikkelig innarbeidet, er det straks nye på vei.

Og alle endringene krever enorme ressurser når det gjelder omskolering, møtevirksomhet, planlegging og et økende byråkrati på alle bauger og kanter. Det nye digitale samfunnet skulle bli enklere for oss alle. Det skulle gi oss tids- og ressursbesparelser. Mye tyder på det motsatte.

Endring i seg selv er selvfølgelig ikke galt, spesielt ikke når den skjer nedenfra og er drevet organisk ut fra reelle behov. Men i Norge er det meste som skal endres klekket ut av politikere eller alskens byråkratiske enhetsledere på toppen. De er stadig på kurs og konferanser der de blant annet blir innført i de siste trendy tankene til ofte nedsnødde guruer som ofte har sett lyset på sitt lille fagfelt.

Det er få derimot som klarer å se helheten eller sette grenser for det vanvittige sløseriet innen skole, politi, helsevesen og hva det nå skal være. I endringshysteriet er det få som ser skogen for bare trær.

Derfor øker kostnadene mer enn det smaker. Både mengde og kvalitet på tjenesteproduksjonen øker ikke i takt med kostnadene, ofte går den ned i stedet. Læringsnivået i skolen er for eksempel ikke økende, selv om jeg vet at mange vil bestride en slik påstand. De lærer jo andre ting i dag enn før som er like viktig, hevder disse.

En lærer jeg snakket med i går skal lage 26 halvårlige fagrapporter til sammen i løpet av dette skoleåret. Utenom kommer hundrevis av muntlige og skriftlige tilbakemeldinger til elevene, underveisvurderinger, introduksjon til nye læringsplattformer, kursing i bruk av nye læremidler, kursing i bruk av nye læringsplattformer, teammøter, foreldrekonferanse og ikke minst kursing for å sette seg inn i den nye tenkemåten til de mange byråkratene som holder på å utarbeider noe de kaller fagfornyelsen, der alle læreplanene i skolen skal gjøres «mer relevante for framtiden».

Disse nye læreplaner skal tas i bruk trinnvis fra skolestart i 2020. Noen få år senere vil en ny regjering garantert begynne å tukle med disse igjen for å «forbedre dem».

Dette er bare noe av alt som sluker en lærers tid og krefter. Likevel gir alt dette lite læringsutbytte for den enkelte elev. Både praktiske og motoriske ferdigheter er fortsatt dalende hos norske barn og unge. Det samme gjelder evnen til kritisk tenkning og generelle faglige kunnskaper og ferdigheter. Dette til tross for stadig mer kostbare læremidler og flere ressurser til spesialundervisning, som i stor grad forflyttes fra norsketniske til fremmedkulturelle. Skolen er et miniatyr av samfunnet. Alle lurer seg selv.

Stadig mer av ressursene innen skole, helse og politi brukes til møtevirksomhet, rapportskriving, dokumentasjon, kursing og annet som ikke faller inn under de primære oppgavene. Og i ledelsene inne disse systemene eksploderer det med direktører, enhetsledere og konsulenter som skal tenke ut nye «løsninger». Systemet utmattes innenfra.

Og som i Vy er det i ledelsen at problemene ligger, ikke hos dem som utfører primæroppgavene innen organisasjonen.

Som Rustad skriver rakner det hele ovenfra, ikke nedenifra. Det er en mentale flaskehals et eller annet sted som kveler hele samfunnet fra forsvar, næring og miljø til skole, helse og politi. Flaskehalsen ligger inne i hodene på den nye kulturrevolusjonære og hypermoralistiske eliten som har sine klamme hender på landets maktstrukturer. Min påstand er at det endeløse og hvileløse endringshysteriet parallelt med den pågående kulturrevolusjonen og økende byråkratisering på alle felt, til slutt vil skape en indre utmattelse og kollaps med en der påfølgende selvdestruksjon og selvlikvidering som resultat.