Kommentar

SOS Méditerranées president Francois Thomas, Leger Uten Grensers (Médecins Sans Frontières, MSF) president Joanne Liu og MSFs menneske­retts­rådgiver Hassiba Hadj Sahraoui under en presse­konferanse i Paris den 22. juli 2019, hvor de to NGO-ene kunngjorde at de skal sette inn det norske skipet Ocean Viking i Middelhavet. Merk ansikts­uttrykkene. Med det de anser som et udiskutabelt moralsk mandat, føler disse menneskene seg sikre i sin sak. Europeiske regjeringer blir tilskuere til det som fremstår som en slags moralsk over­regjering. Foto: Benoit Tessier / Reuters / Scanpix.

 

Leger Uten Grenser og SOS Méditerranée trapper opp arbeidet med å frakte unge afrikanere til Europa. Det er uklart hvor passasjerene vil havne. Men det er ikke usannsynlig at Norge kan bli en aktuell endestasjon. Hva gjør Siv Jensen og FrP da?

Nylig ble det kjent at de to NGO-ene har chartret det norsk­registrerte skipet «Ocean Viking» for å bidra i trafikken av afrikanske migranter over Middelhavet. De aller fleste er klar over at dette dreier seg om en massiv folke­vandring av unge afrikanere som ønsker seg et materielt bedre og tryggere liv. Det er selvsagt et forståelig ønske. Men slike migranter/jobbsøkere har ingenting med «flyktninger» å gjøre.

Det store spørsmålet:

Hvor skal så migrantene som tas om bord i Ocean Viking, settes i land? Italia har sagt blankt nei til å ta imot flere. Landet har allerede massive problemer grunnet enorm pågang av slike reisende gjennom flere år. Heller ikke andre europeiske middelhavs­land står klare med åpne havner og dører.

Det er lett å tenke seg følgende scenario:

Ocean Viking og dets mannskap av hjertegode frivillige tar om bord et par-tre hundre afrikanere utenfor kysten av Libya. Man anmoder så om å få landsette dem i Italia, Spania og Hellas. Alle landene sier nei.

Men Malta sier seg nok en gang villig til å ta en rolle som transitt­land. Dermed klapper Ocean Viking til kai i Valetta, og hundrevis av afrikanere går i land, innstilt på å høste fruktene de har sett for seg på dette lovede kontinentet. De har forlatt alt, reist lang og betalt dyrt. Nå vil de ha det de fortjener!

Dermed er sirkuset i gang. Det kreves naturligvis at Norge skal ta imot «flyktningene». Presset på norske myndigheter blir enormt.

Det er et norsk skip, og Norge får fort et «ansvar». Politikere fra EU trykker på med store ord om «felles europeisk dugnad» og så videre. Norske medier og den vanlige gruppen av «engasjerte» grupperinger og enkelt­personer danner raskt et høyrøstet hylekor med krav om å vise med­menneske­lig­het og Fridtjof Nansen-ånd. For var det ikke et barn eller to blant migrantene også, da? Skjells­ordene mot den «passive og inhumane» regjeringen vil snart hagle, det demonstreres på plenen utenfor Stortinget. De følelses­tunge argumentene som vil bli brukt, kjenner vi så altfor godt.

At et slikt scenario kan oppstå, var antagelig noe av bakgrunnen for at Leger Uten Grenser tok kontakt med norsk UD før de satte kurs mot Middelhavet. Man ville kanskje sondere stemningen for norsk mottak av migranter. Uansett hva slags svar de fikk, var det ikke nok til å avblåse operasjonen. Skipet er på vei mot kysten av Nord-Afrika, der denne uverdige ferge­trafikken har sitt utgangs­punkt.

Nok er nok for Siv & co.

I regjeringen sitter FrP med en justis­minister som har sagt nei til å ta imot denne typen migranter. Jøran Kallmyr har vært usedvanlig tydelig i saken. Men i samme regjering er også Venstre som ikke kan få nok innvandrere til Norge, «jo fleir, jo bær». Der sitter i tillegg et KrF som bobler av iver etter å demonstrere sin «neste­kjærlighet». Begge disse partiene er utsatt for press, blant annet fra sine (tankeløse) ungdoms­organisasjoner og ikke minst fra medier de lydig lar seg diktere av. Underlig nok synes verken Venstre eller KRF å ha tenkt så mye som ett sekund over konsekvensene av politikken de fører på dette feltet. Det handler først og fremst om posering av egen godhet.

Ballen havner hos stats­minister Erna Solberg. Hun ser selvsagt at en av partene kan komme til å forlate regjeringen på grunn av denne saken. Men et valg må hun ta, og hva vil hun gå for? Hennes primære agenda ser gjennom­gående ut til å handle om å ta «myke» valg, skape minst mulig støy, og samtidig holde seg inne i varmen hos sentrale politikere og nasjoner i EU. Hun har muligens begynt å tenke på sin egen karriere etter valget i 2021?

Det er dermed lett å se for seg at hun kan gå for en løsning som åpner for å ta imot disse migrantene.

Resultatet blir fort at FrP sier takk for seg i regjerings­kontorene. Omsider, vil sikkert mange si.

Det betyr ikke nødvendigvis at Jonas Gahr Støre rykker inn som stats­minister. Riktignok har Siv Jensen erklært at hun «aldri vil støtte en borgerlig regjering FrP ikke er en del av». Men hun vil nok i enda mindre grad ønske å støtte en regjering ledet av Støre, med et historisk opportunistisk og useriøst Senterparti og et mer og mer venstre­ekstremt og uansvarlig SV på slep.

Men for venstresiden er det uansett snakk om å oppnå to store mål: Ikke bare får de loset flere migranter inn i Norge. De får også FrP ut av regjerings­kontorene.

Det er slett ikke sikkert at noen av delene vil vise seg å være noen seier for venstresiden.

 

Forhåndbestill Sir Roger Scrutons bok “Konservatismen” fra Document Forlag her!

Les også