1. mai-tog i Moskva 1964 og Gay Pride-paraden i Praha i 2018. Fotografier: Thomas Taylor Hammond (1920-1993) / Wikimedia Commons og David W. Cerny / Reuters / Scanpix.

Utviklingen mot et totalitært moderne samfunn følger et gitt mønster. Den marxistiske fore­stillingen om at de undertrykte og utbyttede og derfor nødlidende er historiens dynamiske motor, legges til grunn for revolusjonær endring av stat og samfunn.

Ifølge marxismen er det arbeider­klassen som er historiens kraft, fordi den lider i sin fremmedgjøring under den kapitalistiske ordning av økonomien. Og ifølge nazismen var det den ariske rase som led under jødenes herredømme, som de innehadde både innen den kommunistiske bevegelsen og i den kapitalistiske økonomi. Det må revolusjon til om historien skal ledes mot sitt utopiske mål. Ariere og arbeiderklasse har hver på sin måte den rette revolusjonære bevissthet.

I det liberale demokrati er det undertrykte individet historiens kraft.

Det må frigjøre seg selv fra religiøse fordommer og tradisjoner og fra «fremmede» autoriteter. Og til sist også fra en under­trykkende vitenskap som bidrar til å opprettholde det «normale». Slik kan det komme til bevissthet om seg selv og i praksis realisere seg selv.

I Pride-ideologien har dette frigjørings­prosjektet nådd sitt foreløpige klimaks. Man har gått løs på den innerste biologisk-etiske kjernen i vår sivilisasjon. Målet er å frigjøre samfunnet fra sin basis i den hetero­seksuelle relasjon mellom mann og kvinne. Man hevder å ville frigjøre «kjærligheten».

Men oppfatningen av kjærligheten er helt konsentrert om selv­opplevelsen av egen seksualitet. Mens nazismens ideal var mannen som tapper og brutal soldat, og marxismen finner sitt nye menneske i den frigjorte arbeider som har herredømme over produksjons­midlene, så er den antropologiske kjernen i Pride-ideologien det onanerende menneske.

Nazismen hadde føreren og det fører­dominerte parti, marxismen det kommunistiske elitepartiet, Pride har satt de seksuelle minoriteter til å styre historien. Disse er på den ene siden «lidende» og «undertrykte», på den annen krever deres selv­realisering brudd med tradisjons­gitte normer og autoriteter. Det gir et effektivt utgangspunkt til å fremme en totalitær revolusjon.

Enhver som ikke identifiserer seg med eller stiller seg i veien for bevegelsen, er en fiende av «kjærligheten», mangler respekt for andre, er undertrykkende og en fiende av fremskritt, menneske­rettigheter, frihet og humanitet. Her blir det «offeret» som innehar herredømmet. Den som motsetter seg dette herredømme, blir utstøtt og uthengt i frihetens og demokratiets navn.

I dag har Pride-bevegelsen erobret staten, politiet, store deler av kirkelivet, de politiske partier, skoleverket, akademia og media. Nå vet vi hva vi har i vente. Først rammes ytrings­friheten, dernest institusjons­friheten og religions­friheten, til sist hjemmet og familien. Man er allerede godt i gang med å dekonstruere disse friheter.

Man bør nå spørre hvilke midler folk har til rådighet for å gjøre motstand mot denne utvikling, når demokratiets sivilisasjons­verdier blir undergravd. Spørsmålet er meningsløst for Pride. Her er ingen motstand eller avvik tillatt.

Kjøp «Hypermoral» av Alexander Grau fra Document Forlag her!