Gjesteskribent

En F/A-18F Super Hornet på dekket av USS Nimitz i Persia-bukta i 2013. USA har en slagkraft som Iran står sjanseløs overfor. En krig med USA kan bety regimets fall. Foto: Handout/Reuters/Scanpix

Søndag 12. mai eksploderte det en sprengladning i akterenden av det norske oljetankskipet MT Andrea Victory fra Bergen. Eksplosjonen åpnet et nesten to meter stort hull i skipets vannlinje akterut. Men hullet leder bare inn til ett av skipets ballast-tanker. Det er derfor ingen fare for at skipet skal synke.

• Andrea Victory lå for anker like utenfor havnebyen Fujaira da magnet-minen i vannlinjen eksploderte. Det norske tankskipet var kommet til Fujaira kvelden i forveien for å laste inn olje som skulle til Durban i Sør-Afrika. Men på grunn av sabotasjen ligger skipet nå fremdeles for anker utenfor Fujaira mens amerikanske, norske og franske etterforskere studerer sabotasje-aksjonen.

• Havnebyen Fujaira ligger strategisk til i den østligste enden av De Forente Arabiske Emiratene UAE. Emiratene åpnet for en del år siden en oljerørledning fra vest til øst. Oljerørledningen gjør at mange oljetankskip slipper å passere gjennom det trange og farlige Hormuz-stredet for å fylles opp med olje. Denne strategiske beliggenheten er den mest sannsynlige årsaken til at terrorister fant grunn til å skade det norske oljetankeskipet med en magnet-mine.

• Ved siden av det norske fartøyet var det også tre andre skip som på samme tidspunkt søndag morgen ble angrepet på samme måten. To skip, Al Marzouqa og Amjad, var saudiske. Og ett fjerde skip, A. Michel, tilhørte vertslandet Emiratene og ble brukt som bunkringsfartøy i Fujaira havn. Dette fjerde skipet fikk litt slagside etter eksplosjonen og la derfor ut oljelenser for å hindre spredning av oljeforurensing i sjøen utenfor Fujaira havn.

• En amerikansk etterforskningskilde uttalte søndag at de innledende undersøkelsene tydet på at sabotasje-aksjonen mot de fire oljefartøyene var utført av iranske eller Iran-inspirerte terrorister. Det gir sabotasje-aksjonen en helt egen og svært tydelig mening. Terroristene påførte med vilje de fire skipene bare moderate skader. Ingen av magnet-minene hadde spreng-kraft nok til å senke skipene. Sabotasjen skulle i første omgang bare formidle et bestemt budskap.

• Og budskapet handlet om Irans trusler i forrige uke mot oljetrafikken gjennom Hormuz-stredet. Ved å angripe olje-transporten gjennom en havn som kanaliserer arabisk olje til resten av verden utenom selve Hormuz-stredet, signaliserte terroristene at de mener å ha makt til å kunne ramme resten av verden med olje-våpenet, hvis ikke resten av verden får slutt på USAs totale olje-blokkade mot Iran. Angrepet på det norske tankskipet skulle med andre ord skremme oljeavhengige land.

• Tirsdag skjedde det noe mer av delvis samme slag. Houti-militsen i Jemen sendte raketter og angrepsdroner inn over nabolandert Saudiarabia. Angrepsdronene greide å bombeen stasjon på den store saudiske oljerørledningen. Den oljeledningen sender olje fra de oljerike øst-regionene tvers over  den enorme arabiske halvøya og sør til havnebyen Yanbu ved Rødehavet. Også oljetransporten til Yanbu kanaliserer deler av den arabiske oljen utenom Hormuz-stredet, akkurat som oljerørledningen til Fujaira.

• Det er ingen tvil om at angrepet på tirsdag kom fra Houti-militsen i Jemen. Og Houthi-militsen i Jemen er en av stedfortreder-hærene til ayatolla-regimet i Iran. I flere år har Houti-militsen angrepet mål i nabolandet Saudiarabia når Iran har bedt om det. Angrepet på tirsdag er ganske åpenbart et slik bestillingsverk. Og budskapet fra angrepet er akkurat det samme. Det er som om Iran sier: «Dere vantro prøver å styre oljestrømmen utenom Hormuz-stredet. Men vi sjia-muslimer greier lett å sabotere slik alternativ olje-transport, samtidig som vi i realiteten kontrollerer også Hormuz-stredet.»

• Hormuz-stredet er et nokså smalt sjø-stykke mellom Dubai på arabisk side og Bandar Abbas på persisk-iransk side av Gulfen. (Iran insisterer på å betegnelsen Den persiske Gulf, mens de arabiske landene på sørsiden er like opptatt av å kalle Gulfen Den arabiske Gulf.) Enorme andeler av verdens oljeforsyning passerer hver eneste dag gjennom Hormuz-stredet på veien til mottaks-havner over hele verden.

• For et par uker siden truet en talsmann for Iran eksplisitt med å stenge Hormuz-stredet med makt, hvis ikke USAs olje-bokkade mot Iran blir stanset. Andre talsmenn for Iran var snare med å si helt andre ting. Inntrykket av en tilsiktet trussel ble omhyggelig dempet. 

• Men på den andre siden: Etter at iranske eller Iran-tilknyttede terrorister henholdsvis søndag og tirsdag signaliserte med terrorhandlinger at hele verden er og blir avhengig av oljen gjennom Hormuz-stredet, er det likevel et stort spørsmål om ikke meningen nettopp var at oljeanalytikere og militærstrateger skulle lese tegningen og forstå hvilket formidabelt makt-middel Irans ayatolla-er og generaler selv mener å ha overfor resten av verden.

• Derfor har utenriks-redaksjonene i internasjonal presse over hele verden denne uken skrever bekymrede analyse-artikler om faren for regional storkrig mellom USA og Israel på den ene siden og Iran pluss alle stedfortreder-militsene på den andre siden. Over hele verden er denne typen artikler dessuten blitt illustrert med det samme pressefotoet av det norske oljetank-skipet </bMT Andrea Victory fra Bergen – med det nesten to-meter store hullet i akterenden av skipet. 

• De som har skrevet disse nyhets-analytiske medie-kommentarene, pleier samtidig å minne om den formidable styrke-oppbygningen som USA, åpenbart i tett samarbeid med Israel, Saudiarabia og olje-emiratene, nylig har gjennomført. Det er en viktig del av det samme nyhetsbildet. Og det må vi komme tilbake til straks om et øyeblikk.

• Det er tre uker siden  USAs utenriksminister, Mike Pompeo, publiserte beslutningen omn at USA fra første mai ville innføre total oljeblokkade mot Iran. En tre-kvart-full oljeblokkade hadde da vært i kraft i et halvt år. Og det er ingen tvil om at de amerikanske sanksjonene allerede lenge har gjort kraftige innhogg i Irans økonomi. Penge-kassen i Irans stats-finanser er ganske enkelt helt tom.

• For fire år siden klubbet USAs forrige president, Barack Obama, en nokså gjennomhullet atom-avtale med Iran etter mange og seige forhandlingsår. Hullene i atom-avtalen handlet dels om en såkalt solnedgangs-klausul som ville gi Iran fribrev til å fullføre en atombombe om seks-syv år. Dels handlet det om totalt fravær av restriksjoner på Irans utvikling av store interkontinentale rakettvåpen som kan transportere atom-våpen. Og dels handlet om tilnærmet ingen internasjonal kontroll med om Iran faktisk overholder folkerettens forbud mot spredning av atomvåpen.

• Israel kjempet i årene frem mot 2015 innbitt imot Obamas atomavtale med Iran. Og den nye amerikanske presidenten, Donald Trump, karakteriserte atomavtalen som den veste internasjonale avtalen han noen gang hadde sett. I mai i fjor kansellerte USA hele atomavtalen og begynte å gjeninnføre det gamle sanksjonsregimet mot Irans folkerettsbrudd i atomvåpen-spørsmålet. I november i fjor trådte betydelige olje-sanksjoner i kraft. Og fra første mai i år fins det altså ikke lengter unntaksklausuler i USAs oljeblokkade mot Iran.

• Samtidig innførte USA en betydelig mengde militære bertedskaps-tiltak i Midtøsten. Hangarskipsflotiljen Abraham Lincolsn med mange støttefartøyer ble sendt til Gulfen. De er ventet å være på plass fra i dag av. For et par dager siden sendte USA en gruppe med de enorme B52-bombeflyene til ett av oljeemiratene. For det tredje sendte USA et batteri med det amerikanske rakettskjoldet Patriot til en ikke navngitt olje-land. Og i går kom for det fjerde meldingen om at USA sender hjem alle de sivile pårørende fra USAs ambassade i Iraks hovedstad Bagdad.

• – Betyr så alle disse indikasjonene at det nå bærer mot regional-krig mellom USA og Iran? Slik spør medie-kommentatorer i mange land denne uken. Spørsmålet er vel begrunnet. Men det er sjelden lett å svare enten Ja eller Nei på slike spørsmål. Og i internasjonal presse denne uken spriker svarene i begge retninger.

Onsdag 15. mai ble det kjent at Spania har trukket ett eneste spansk martinefartøy, ut av den amerikanske hangarskips-flotiljen rundt hangarskipet Abraham Lincoln. Begrunnelsen skal være faren for at det snart braker løs regionalkrig med Iran. 

En britisk general i Bagdad, Chris Ghika, dementerte i tirsdag alle rykter om voksende fare for krig med Iran, Men da skjedde det noe ganske uvanlig. En pressemelding fra US Centcom skrev et par timer senere at general Ghikas bemerkninger «ikke stemmer overens med identifiserte og troverdige trusler». Med andre ord: Den britiske generalens dementi ble selv dementert.

• Dementier kan i militære opptrappings-situasjoner av og til gjøre tjeneste som tilsløring. <Ayatholla Khamenei i Iran dementerte i går ettertrykkelig at det kan bli aktuelt med krig mellom Iran og USA. Og <USAs utenriksminister, Mike Pompeo, sa på sin side akkurat det samme: «Fundamentalt sett har USA ikke noe ønske om krig med Iran». Spørsmålet er om disse dementiene er ekte, eller bare tilslørings-dementier.

• Onsdag kveld den 15. kom det forresten meldinger om at både Tyskland og Nederland trekker noen hundre såkalte militære rådgivere ut av Irak, av frykt for en kommende Iran-krig.

• Og mens rykter og bekymringsmeldinger på denne måten svirrer om en mulig regional-krig mellom USA og Israel på den ene siden og Iran pluss stedfortrederhærene på den andre siden – passerte Israel selv denne uken 71-års-dagen sin som gjenopprettet jødisk stat, samtidig som verdenspressen er på plass i Tel Aviv hele uken for å følge alle sendingene i Melodi Grand Prix frem til lørdag.

• Situasjonen kan virke nokså paradoksal. Men i Israel er man – som kjent – ganske vant til å leve med slike paradokser.

 

 

 

Nyhetsoppdatering om Israel og Midtøsten

Opprinnelig P7 Kristen Riksradio, torsdag 16.05.2019

Av Odd Sverre Hove