Kultur

Tore Stubberud. Foto: Privat.

Jeg har nylig lest Tore Stubberuds selvbiografiske roman om det franske studentopprøret og de norske 68-åtternes hyrdestunder i Klamydiakroken på Blindern. Det er en selsom fortelling, et slags intellektuelt oppgjør med venstreradikalernes impotente revolusjonsdrømmer og borgerbarnas maktambisjoner, på romansjangerens premisser. Nå er ikke jeg noen romanspesialist, bare en våken leser med erfaringskunnskap fra 68-ernes marxistiske frigjøringskamper på Blindern og i hovedstadens kulturliv.

For meg er det fortsatt ferskvare, og ingen litterær ettertanke i romanform. Jeg har da heller intet behov for et oppgjør med en forgangen myte. 68-erne lever jo fortsatt og er like politisk virksomme, men under andre revolusjonære forutsetninger. For å bruke en yndet radikal parole – kampen fortsetter. At Tore Stubberud nå, 50 år senere, tar et oppgjør med studentopprøret i 1968, er merkverdig. Gjennom hele 70-tallet og langt inn på 80-tallet, var han en frontfigur i kampen mot de revolusjonære marxistene. Hans bok Anti-Marx (1978), samt redaktørjobben i Kontinent Skandinavia, satte en sluttstrek for dette politisk forskrudde hegemoniet.

Så forsvant Stubberud ut av synsfeltet og kampsonen. Han gikk ikke under jorden, men begynte å dyrke den, på sitt småbruk i Rakkestad. Det ble tydeligvis en helt annen kulturkamp, som trolig ga ham noe mer fruktbart å leve av, enn noe å dø for, herunder tid til andre kreative sysler. Etter mange års litterær produksjon kommer nå romanen «Klamydiakroken». Den er ingen skjønnlitterær bok, snarere en forsinket magesjau etter å ha spist og drukket og knullet med de unge radikale borgersvinene i Paris våren 68. Klart det må ha satt varige spor i en arbeiderungdom fra indre Østfold å få fri tilgang til edel fyll og fornem fitte hos fransk overklasse.

Nå har jeg ikke hatt så mye erfaring med denne formen for fransk finesse og esprit. På den tiden studerte jeg filosofi på Blindern, men hadde hverken sett eller hørt om klamydiakroken. Første del av dagen var jeg på Kunstakademiet, resten av dagen på filosofisk institutt, der jeg bl. a. studerte marxistisk estetikk og metafysikk. Da medstudentene fikk nyss om at jeg hadde vokst opp i et arbeidermiljø, gått i lære på gulvet, og fått Marx, Lenin og Stalin inn fra farskjeften, var det ikke måte på til smisking. I dette miljøet var min bakgrunn gull verd, det ga innpass og en viss respekt, helt til jeg begynte som kritiker i Morgenbladet.

Det var i den tiden jeg ble kjent med Tore Stubberud, og vi slo følge inn i Kontinent Skandinavia, han med sine spesielle erfaringer fra maiopprøret i 68 og sin filosofiske skolering, jeg med mine permanente utfall mot det venstreradikaliserte kunstfeltet. En virksomhet jeg har fortsatt med helt til i dag. Da Stubberud utvandret til bondelandet, forsvant også en viktig kraftkilde i kampen mot de revolusjonære marxistene. På en måte virket det naturlig, de revolusjonære borgerbarna var i ferd med å omgruppere seg og endret strategi. Nå fulgte de den italienske marxisten Antonio Gramscis oppskrift om å erobre statsinstitusjonene innefra.

Her var jeg på hjemmebane, for i studieåret 73 til 74 oppholdt jeg meg i Roma, der jeg jobbet med to prosjekter, det ene var fordypning i renessansekunsten, det andre å få mer innsikt i Gramscis postrevolusjonære perspektiver. I følge ham var den væpna revolusjonen en avleggs strategi, nå gikk den lange marsjen mot makten gjennom en gradvis erobring og omdefinering av det ideologiske grunnlaget i statsapparatets institusjoner. Målet var å etablere et kulturelt hegemoni på marxistiske premisser, og ut fra den posisjonen ta kontrollen over folks forestillinger og adferd.

Da de venstreradikale aktivistene på slutten av 70-tallet forsvant ut av synsfeltet, hadde de ikke mistet det ideologiske sinnelaget. Nå var de universitetsutdannet og innstilt på å besette sentrale posisjoner i de offentlige etater og institusjoner, en prosess som gikk helt umerkelig og smertefritt. Det dreide seg jo bare om punktvise ansettelser av faglig personale, som gradvis utgjorde et ideologisk nettverk med stor og stigende påvirkningskraft. Dette er marxisten Gramscis post-revolusjonære maktstrategi, et nærmest usynlig erobringstokt, som siden 80-tallet og frem til i dag har ført en fordekt infiltrasjon for å dekonstruere vår nasjonale egenart og våre kulturhistoriske tradisjoner.

Klamydiakroken på Blindern finnes ikke lenger. Denne ideologiske bakteriekolonien er blitt normaltilstand ved UIO, slik den også har spredd seg til statlige etater og kulturelle institusjoner over det ganske land, helt i tråd med Gramscis post-revolusjonære maktstrategi. Over alt sitter det venstreradikale edderkopper som spinner et politisk vrengebilde av samfunnet, og siler bort uønskede meninger og synspunkter. Det ferskeste eksemplet er NRKs håndtering av et intervju med historikeren Frode Fanebust, medforfatter til boken «Revolusjonens barn». Det ble for sterk kost for raddisene i statskanalen.

Dagens ideologiske maktsentrum finner vi ikke i en bakteriebefengt krok på Blindern. Revolusjonens barn sitter nå i fete og faste stillinger med full kontroll over medier, kulturfeltet og utdanningsinstitusjonene. Etter mitt skjønn er ikke Tore Stubberuds litterære magesjau i «Klamydiakroken» noen probat medisin mot denne ideologiske pesten i dagens befengte samfunn. Den er jo en roman, et kunstnerisk uttrykk, som sikkert kan ha vært frigjørende for et traumatisert intellekt, men det gir lite innsikt dagens fordekte marxisme. Jeg har i mange år savnet Stubberuds analytiske skarpsinn og ideologiske teft, og ikke minst hans uredde kampvilje. «Klamydiakroken» var ikke det jeg hadde ventet meg, snarere en oppladet sporhund med oppdatert nese for de venstreradikales infame maktovergrep. Det hadde vært til stor hjelp å få denne kulturelle og ideologisk frontkjemperen med i kampen for et fritt og demokratisk land. Frontlinjene er helt annerledes i dag enn under klamydiapesten på 70-tallet. Landet er nå under større press enn tidligere, og vi trenger intellektuelle kapasiteter av Tore Stubberuds støpning.

 

 

Kjøp Sir Roger Scrutons bok “Svindlere, svermere og sjarlataner” fra Document Forlag her!