Gjesteskribent

Kunstkritiker Paul Grøtvedt har skrevet en «anmeldelse» av Tore Stubberuds roman «Klamydiakroken» som ender i en slakt. Videre har han «anmeldt» Tore Stubberud. Sist, men ikke minst, er Paul Grøtvedts skriftstykke en hyldest av Paul Grøtvedt.

Grøtvedt opptrer som diagnostiker. Stubberuds roman er en «magesjau». For «den er ingen skjønnlitterær bok, snarere en forsinket magesjau etter å ha spist og drukket og knullet med de unge radikale borgersvinene i Paris våren 68.». Selv kaller Grøtvedt seg en våken leser og ingen romanspesialist. Riktignok knuller ikke Stubberud i boken, men han går løs på 68’er-generasjonen så det synger mellom permene. Og har fått gode anmeldelser av Asle Toje i Aftenposten og litteraturprofessor Knut Stene Johansen i Klassekampen.

Nok om det. Grøtvedt bruker Stubberud. Noe infamt. Han skryter av Stubberud, da «han var en frontfigur i kampen mot de revolusjonære marxistene på 70- og 80-tallet». Og her kommer altså undertegnede inn, ikke for å korrigere Stubberud, men Grøtvedt. Han skriver om sin rolle som kunstkritiker i Morgenbladet. Undertegnede jobbet der samtidig med Stubberud. «Det var på denne tiden jeg ble kjent med Tore Stubberud, og vi slo følge inn i Kontinent Skandinavia, han med sine spesielle erfaringer fra maiopprøret i 68, jeg med mine permanente utfall mot det venstreradikaliserte kunstfeltet». Her gir Grøtvedt inntrykk at han så si var en slags sideordnet. Men det er ikke sant. To av oss andre gikk inn i det anti-totalitære tidsskriftets redaksjon, men ikke Grøtvedt. Han fikk senere en liten, men betalt jobb. Men han hadde ingen innflytelse, ikke på innhold, ikke på profil. Men skal man hylle seg selv, hvorfor da ikke en liten, la oss kalle det «omskriving» eller to. Og siden fakta ikke er Grøtvedts sterkeste side i denne «anmeldelsen», så fortsetter han med å påstå at «Da Stubberud utvandret til bondelandet, forsvant også et en viktig kraftkilde i kampen mot de revolusjonære marxistene». Tja, nå hadde riktignok Stubberud flyttet til gården allerede i 73, da han var universitetsstipendiat. Men det passer godt i Grøtvedts fiksjon at han «utvandret» på 80-tallet. Og så tar det av.

For Grøtvedt mer enn insinuerer at Stubberuds «utvandring» var slik at han ville ha noe å leve av, «enn noe å dø for». I motsetning til Paul Grøtvedt som kjemper for «et fritt og demokratisk Norge», som en frontkjemper i kamp mot den marxistiske og postrevolusjonære infiltrasjon, «den ideologiske pesten i dagens befengte samfunn». Nå er det riktignok sånn at Stubberud trekker linjene frem til vår tid i avslutningen av «Klamydiakroken». Men det kan jo hende at han ikke deler, skal vi si, Grøtvedts noe overspente «analyse». For det går an å forlese seg på Gramsci.

Men, i bunn og grunn, handler skriftsykket til Grøtvedt mest om hans kamp og er en stor og åpenbar hyldest av ham selv. Opp imot 20 ganger forekommer ordet «jeg», alltid i rosende omtale av seg selv, sine bedrifter og sin kamp. At han til sist etterlyser intellektuelle kapasiteter som Stubberud, etter først å ha å sablet han ned, tja og ja. Han glemte for øvrig Stubberuds senere publikasjoner, som romanen «Kjærlighet i integreringens tidsalder» (2009), men den passet vel ikke inn.

Før det glemmes så minnes jeg da Tore Stubberud, da forlagssjef, og to av oss andre som jobbet i Aventura, sa opp etter en konflikt. Grøtvedt ble igjen, Noe å blø for, noe å dø for??? Næringsvettets veier er uransakelige.

PS. Jeg husker heller ikke Grøtvedts innsats da det sto på som verst på Blindern på 70-tallet. Men det kan jo være en ren forglemmelse.