Gjesteskribent

Emil Nolde Беседа (1910)
Paul Grøtvedt gir seg ikke. Det skal han ha. De faktafeilene som ble påpekt farer han over, hvis vi skal bruke hans påskemetaforikk, med harelabb. Han fremstiller den som et sjangeroverskridende grep i sitt tilsvar: «Klamydiakroken» og de lojale disiplene». Et slikt grep skal visst ikke undertegnede «disippel» til «profeten fra Rakkestad», altså Tore Stubberud, forfatter av romanen «Klamydiakroken» være kjent med. Nei, lite visste jeg at Grøtvedt heller ville betrakte sin anmeldelse av boken som fiksjon. For slik fungerer den. Og Grøtvedt fortsetter i samme spor. Karakterisitikkene henger løst. Oftestad og jeg som disipler, som «har prøvd å mistenkeliggjøre» Grøtvedt. Jeg som «fortørnet». Bjørn Li som en «litterært ubegavet medløper». Hadde Grøtvedt vært konkret empirisk, noe han ikke er, så kunne det vært interessant. Men teksten hans, som muligens er ment som fiksjon, er faktaresistent. Når man er tatt «in flagranti», det vil si med buksene nede, så ser noen etter en rømningsvei.  Han etablerer nye «fakta».
Grøtvedt og jeg har noe til felles. Vi har begge vært kjent med «Klamydiaprosjektet» i lang tid. Grøtvedt skriver at «flere forlag takket nei». Nå har jeg sett forlagskonsulentenes vurderinger, i god tid før jeg reagerte på Grøtvedt anmeldelse av romanen som » magesjau», dritt på godt norsk.  Forlagene takket ikke nei, men foreslo flere endringer. Slike forslag kom også jeg med.
Så fortsetter Grøtvedt med å skrive at «Da var det ikke annet å gjøre enn å bite i det sure eplet og å utgi den på eget forlag». Ikke er det sant. Men om så skulle vært så er det vel ikke helt på sin plass å referere fra privatsfæren? Men det gjør altså Paul Grøtvedt uten at Tore Stubberud med så mye som ett eneste ord har tatt til motmæle mot Grøtvedts, skal vi si noe i overkant skarpe karakteristikker av romanen. I underteksten kan det altså, hvis man leser Grøtvedt, se ut som om Li, Oftestad og undertegnede, så å si har gått til et velregissert angrep på Grøtvedt for å få ham til å se ut som en slags Judas. Men heller ikke det er sant. Ikke koordinerte jeg med Stubberud og de andre var jeg ikke kjent med. Men jeg skrev blant annet om en felles antimarxistisk periode og kunne påpeke Grøtvedts omskrivinger av historien. Og så fortsetter han altså i samme sporet. Egentlig ganske trist.
Grøtvedt som er bevandret i det kunstneriske vet jo utmerket godt at et verk skal vurderes, uavhengig av hva forlagskonsulenter har ment. Sånn sett er det usanne han skriver også irrelevant. For i Grøtvedts øyne er Stubberud, som han utroper til min profet, Guden som sviktet. Han har nemlig foretatt «en ideologisk analyse» av «Klamydiakroken». Hva som er ideologi i dette redegjør han ikke for, annet enn å vise til den marxistiske infiltrasjon i institusjonene. En slik «ideologisk analyse» kunne vært sosialdemokratisk, men helt uegnet til å bedømme et litterært verk. Påstanden om «den marxistiske infiltrasjon» er en empirisk påstand og blir inntil videre stående som noe konspiratorisk, på linje med venstresidens gjentakelser om det nyliberalistiske hegemoni. Nå er det ikke ukjent for flere av oss at det blåser en vind over de vestlige  samfunn – en kraftfull en, den politiske korrekthets vind. Men den gripes ikke av Grøtvedts endimensjonale «analyse». Han kan faktisk ikke, i en dom over noe som er skrevet, forvente at man deler hans syn. Eller forvente at man blir med på hans kamp. For Grøtvedt fungerer som en smakspave, en St.Paul, ikke en Judas på korset, som fortvilet forsøker å skille mellom kunst og søppel/dritt, se hans utlegning om Stubberuds amgesjau  . Til sist. Det må gå an å peke på en serie faktafeil. Det kan tenkes at Grøtvedt produserer flere i fremtiden, for å få det til å passe i hans egen selvforståelse.
PS. I sitt svar til Bjørn Li (1.mai) fortsetter Grøtvedt med selvfremstillingen. Han bruker prestisjerargumenter og fortsetter med disippelgnålet. Li er en skarve kunsthandler, mens Grøtvedt tilhører den akademiske elite. Ferdig med Li. Så benytter han et triks. I den første «anmeldelsen»  av Stubberuds roman skriver han at det er ingen skjønnlitterær bok. Nå er altså «nonfiction fiction» akseptert som en skjønnlitterær genre, noe som Grøtvedt noe motvillig synes å akseptere. Men den i Grøtvedts forestillingsverden forsinkede magesjau, nå også er beheftet med en «narsisstistisk selvspeiling»,  truer med å torpedere den ideologiske dimensjon i boken. Anmelderiet fortsetter, og Grøtvedt legger nye «kritiske» dimensjoner inn i genren. Det kan også leses, igjen, som et tillegg til personkarakteristikken av Stubberud. Grøtvedts egen og uendelig «jeg’ing» er åpenlys og fremtredende, men denne selvspeiling, for å bruke hans egne ord,  overskygger det han skulle ha av faktiske argumenter og fakta.