Gjesteskribent

Thomas Eakins  William Rush Carving His Allegorical Figure of the Schuykill River

Det er interessant å registrere at informasjonsdirektør Kåre Verpe i NHO nå har oppdaget at «det blåser en vind over det vestlige samfunn – en kraftfull en, den politiske korrekthets vind». Hva slags politisk vind det er, nevner han ingen ting om. Så opptatt som han er av empiri og fakta, burde han vel ha spesifisert/eksemplifisert den politiske karakteren av vinden, eventuelt hvor den kommer fra og hvilken interesse som ligger bak. Selve korrektheten sier oss ikke mye om politikk, bortsett fra at den er ekstremt moralistisk og tvinger de ukorrekte til taushet, eller til å legge om kursen.

Siden det ikke er de konservative og høyreorienterte som kjører på den politiske moralismen, er det vel sannsynlig at den kommer fra ideologiske motstandere på venstresiden, der politikken nå blir forankret i moralen. Det gir en langt større effekt i samfunnsdebatten å påpeke at meningsmotstandere er umoralske og egoistiske utbyttere og undertrykkere. De fornekter klimakrisen, er kritiske til innvandringen og er imot globaliseringen, for ikke å glemme at de forsvarer kulturarven og vår nasjonale identitet.

Denne venstreradikale moralismen presser folk og institusjoner på defensiven, de blir ettergivende og lar seg diktere til en klimavennlig og bærekraftig profil. Det er bar å ta en kikk på medlemsbedrifter i NHO, eksempelvis et stort forsikringsselskap som kjører en klimavennlig annonse om minkende antall isbjørner og en polaris som smelter faretruende. Nye rapporter viser at det er ren løgn, men folk i næringslivet er livredde for ikke å være politisk korrekte og moralsk troverdige.

Kåre Verpe har rett i at det blåser en korrekthethetens vind over de vestlige samfunn, men den er ikke et naturfenomen, den er en kynisk, politisk moralisme som blir styrt av samfunnsnedbrytende krefter, og de har endog klart å komme på innsiden av NHO. Dette burde Kåre Verpe gått etter i sømmene, i stedet for å diskutere romanen «Klamydiakroken» og dens litterære dybder. Jeg ser at han nå har oppdaget at det finnes en litterær sjanger med det finurlige navnet «nonfiction fiction», som etter hans mening skal vise at Stubberuds roman er et skjønnlitterært verk.

Det finnes mange slike sjangerutvidende konstruksjoner, men jeg har forholdt meg til Stubberuds eget sjangergrep i den selvbiografiske varianten «Klamydiakroken», der forfatterselvet og hovedpersonens selv går i samme sko. Vi har da å gjøre med to subjekter/selv, som er identiske, hvilket skaper problemer med både fiksjon og fakta i boken. Det er ikke mitt problem at Kåre Verpe ikke skjønner dette, som ligger i bokens tvetydighet om hva som er sant og falskt. Nå er da heller ikke Verpe noen litteraturviter med faglig dømmekraft. Det er heller ikke undertegnede, men jeg har da heller ikke behandlet «Klamydiakroken» som skjønnlitteratur.

At jeg ikke har vurdert boken som skjønnlitteratur, har jeg påpekt flere ganger, også overfor Kåre Verpe. Med hans strenge krav til det empirisk verifiserbare, burde han ha sett det for lenge siden. Men nei, han hamrer videre løs på en selvkonstruert fiksjon, for ikke å si stråmann, som vitner om svekket lesekapasitet og vilkårlig empirihåndtering. Hans historiske hukommelse er heller ikke helt patent lenger. I sin forrige artikkel var Verpe helt avfeiende om at jeg hadde hatt noe med Kontinent Skandinavia å gjøre. Her må jeg minne ham om at jeg faktisk var redaksjonssekretær i tidsskriftet, der jeg også laget politiske tegninger. Ved siden av jobbet jeg i Morgenbladet som avisens anti-marxistiske kunstanmelder.

70-tallets anti-marxistiske motkrefter besto altså ikke bare av Tore Stubberud og Kåre Verpe, men også av andre engasjerte aktører. De må gjerne tro de var enestående, det var de også, men det var den gang. Etterhvert skiftet de posisjoner og forsvant ut av kampsonen. I dag er deres politiske og ideologiske skarpsinn usynlig, nå som det trengs mer enn noen gang. Vi trenger modige frontfigurer som kan røke ut og punktere den venstreradikale moralismens politiske korrekthet. Det er en ikke-religiøs moralisme tuftet på føleri, anti- fornuft og verdinihilisme. Man trenger ikke å være meteorolog for å se hvor vinden kommer fra. Det er bare å lese Klassekampen, som har skjønt at politikk handler om moralsk hegemoni.