Kommentar

Fra en demonstrasjon i Marseille 23. februar. Foto: Jean-Paul Pellisier/Reuters/Scanpix

Årstider brukes flittig som metaforer, ikke minst våren. Det er altså ikke en bestilling innen klimadebatten jeg sitter her og skriver på vinterens kalendarisk siste dag, ei heller en værbønn født av tretthet kombinert med måkelede over det noen journalister på TV-sporten ynder å kalle «den fine kalde tiden», men isteden våren som symbol på endring i gunstig retning jeg vil dvele ved. Temaet er langt fra entydig, selvfølgelig – om slike skriver jeg uansett bare sjelden – for vi har under det siste halve århundret fått oss presentert en rekke «vårer» med svært ulikt betydningsinnhold, fra det svarthumoristiske til det alvorlig naivgrønne. I farten minnes jeg den burlesk-vittige filmen «Det våres for Hitler» fra slutten av 60-tallet, skjønt langt mer typisk er den arabiske våren fra 2011 og fremover som jo ble overlesset med svært så positive og optimistiske kommentarer før ting begynte å gå skeis.

Det er en parallell til sistnevnte jeg ønsker å trekke, en som kombinerer nasjonal og samfunnsmessig frihet med ny vektlegging av felleseuropeiske kvaliteters verdi, og som har våre folks beste som kjernepunkt: Den europeiske våren. Jeg vet ikke hvem som først begynte å bruke begrepet, men det er åpenbart at flere nå gjør det om enn med ulik grad av sympati/antipati. Selv finner jeg det rimelig å erkjenne at jeg går i blant annet Italias innenriksminister Mateo Salvinis fotspor når han refererer til nyfunnet og økende selvbevissthet om europeiske fellesverdier som Den europeiske våren. Gode artikler om temaet har stått flere steder, endatil i Aftenposten (jeg vet, det er noe påskeunderaktig over et slikt fenomen!). Selv NRK hadde en forbausende balansert gjennomgang av den folkelige støtten til det de rett nok insisterer på å kalle «ytre høyre» forut for EU-valgene som kommer om få måneder. Deres sammenfatning lød som følger: «Det er særlig i Italia, Tyskland og Frankrike høyrepartiene styrker seg foran EU-valget i mai. Konservative og sosialdemokratiske partier svekkes i nasjonale meningsmålinger». La oss se på enkeltelementene i påstanden.

At den såkalt sosialdemokratiske blokken i Europa har gjennomlevd et spektakulært fall i folkelig støtte under de seneste årene, er åpenbart, noe også jeg har vært inne på tidligere. Retrospektivt fremstår dette som alt annet enn underlig gitt at disse partiene nærmest rund baut har sluttet å bry seg særlig om ve og vel til menneskene innen den europeiske arbeiderklassen, iallfall er ikke disse lenger deres primærinteresse dømt ut fra politikken som føres. I land etter land er sosialdemokratiske partier blitt strømlinjeformete, profesjonaliserte styringsmaskiner. Utviklingen har vært særlig tydelig i Skandinavia der kun retoriske rester av tidligere tiders politiske grunnholdninger kan spores. De ulike arbeiderpartiene har gjennomført en nærmest altomfattende, om enn selvsagt ikke-formell, ideologisk syntese med ledende markedsøkonomiske partier (Høyre i Norge) der den gamle sosialistiske hammen er skiftet ut med en blanding av sentralistisk styringsideologi kombinert med vegg-til-vegg pragmatisme. Det eneste man til sist står igjen med, er ett prinsipp og ett alene: Vi vil ha makten! Alminnelige velgere og borgere som fremdeles føler at et moderat arbeiderparti kunne vært en rimelig politisk leder, står rådville igjen, for hva er det dagens sosialdemokrater faktisk står for? I vårt land ser man ulike personfalanger innen Ap slite i hverandre straks de tror at ingen ser dem, for tiden knyttet opp mot navnene Støre, Tadjik, Giske og, i den bisarr-urbane varianten av det moderniserte norske sosialdemokratiet, kong Raymond av Oslo,  men uten at tydelige politikkforskjeller definerer grupperingene. Ett blant skremmende mange eksempler på sistnevntes prioriteringer er at man nå foreslår å innføre det nye pronomen «hen»i hovedstadens språk. Er det rart at alminnelige arbeidsfolk som i generasjoner har stemt Ap, fra Gerhardsens tid og fremover, står rådville og partiløse igjen? Tilsvarende gjør seg gjeldende også i mange andre europeiske land.

NRK-artikkelen uttrykte også høflig betuttethet på såkalte konservative europeiske partiers vegne, og også deres velgere fortjener naturligvis noen trøstens ord for sin «svine skjebne», igjen med henvisning til norske eksempler (Høyre denne gang) slik at sporene lett gjenkjennes. For motsatt hva NRK implisitt påstår i sin omtale, er jo den grimme sannheten at det praktisk talt ikke finnes ens rester igjen av konservatisme i Høyre og partiets tradisjonelle søsterpartier rundt omkring, enten disse kaller seg kristen-demokratiske eller annet, de er alle blitt lyseblå liberale med hovedsakelig omsorg for prinsippene om frihandel, individualisme og åpne grenser. Visst, hensynet til individet og individets rettigheter har en selvsagt og viktig plass i det gode, borgerlige liv, ingen tvil om saken, men hvor ble det av nasjonalkonservative  verdier i all «meg først»-kulturen? Det begynner å bli svært mange år siden medlemmene i denne blokken var gjenkjennbart konservative, så å bruke betegnelsen om sånne som Høyre i dag, er med respekt å melde alvorlig usannferdig markedsføring. Høyre står ikke for mer tradisjonelt konservative verdier enn Arbeiderpartiet står for sosialisme. Solberg-regjeringens holdning til forsvarsspørsmål er et utmerket eksempel i sakens anledning. Både de og kollegene i Ap, de to ansvarlige styringspartiene i NRK-tolkningen av norsk virkelighet, er først og fremst globalister og beundrere av overnasjonale organisasjoner som FN og EU, som de logrer for og gir labb til ved hver mulig anledning. For begge maktsentra i norsk politikk er nasjonalisme av nærmest ethvert slag, enhver antydning til Norge først-politikk, styggedom som vekselvis svartmales og brunskvettes.

Samtidig med at man skjelver i EU-buksene for at «høyrepopulistene» skal få ytterligere vind i seilene ved de tilstundende valgene, ser man at støtten til globalistenes verdenssyn er særlig svekket i kritiske deler av unionen. Fra gammelt av er Sentral-Europa  godt og grundig vaksinert mot utenlandsk politisk overstyring og, enda mer, muslimsk påvirkning, alt sammen forståelig ut fra disse landenes historikk vis-a-vis først Tyrkia, siden Sovjetunionen, men nå finnes markant uvilje mot EUs antinasjonale momentum også i kjernelandene som engang utgjorde Kull- og Stålunionen, EECs forløper. Verre kan det ikke bli for de føderalistiske elitene: Vender land som Frankrike, Italia, Nederland og Tyskland seg mot globalismedrømmeriene og «alle grenser er onde»-tenkningen som dominerer Merkels «wir schaffen das»-Europa, så er det slutt. Dette vet man selvfølgelig i Brussels kontorer så vel som i Elyséepalasset og lignende maktsentra, og man kjenner betydelig uro over det som skjer. De har ikke vinden i ryggen lenger, eliterepresentantene, til tross for styring med et enormt propagandaapparat som utrettelig promoterer antinasjonal flerkultur som felleseuropeisk ideologi.

Som den fysiske våren når ulike land på vårt kontinent til ulik tid – ikke alltid og alle steder er mars lett gjenkjennelig som vårmåned – så er det åpenbart at også den metaforiske våren melder sin ankomst på ulikt vis. Asynkronien er betydelig. Blant landene innen EU-paraplyen er de historisk betingete forskjellene mellom Sentral-Europa og det vesteuropeiske erke-EU alt nevnt, så jeg vil bruke resten av gjennomgangen til å se på hvordan Skandinavia, og ganske spesielt Norge, passer inn i bildet. Kommer tøværet også hit en gang eller er vi for evig forbannet til å leve i en politisk fimbulvinter?

Norge utgjør et slags språklig-historisk Midtens rike mellom Danmark og Sverige innen vårt lille hjørne av Europa, kun utenfra sett fremstår Skandinavia som uten viktige forskjeller mellom de tre kongedømmene. Danskene har allerede tatt et delvis oppgjør med den politiske dumskap som lå bak heterogeniseringen av landet på slutten av forrige århundre; eksempelvis har Socialdemokratiet endret kurs vekk fra innvandringsliberalisme i en grad som ennå er utenkelig for deres svenske og norske søsterpartier. Sverige er fremdeles verst av de tre med flere armlengders avstand, totalt uten vilje innen makteliten til å se politisk naivitet som en fare for landet; også den nåværende regjeringen Löfven er som klippet ut av en komisk-dystopisk roman. De vasser rundt i selvpåførte problemer som bare vokser, men hvis eksistens, og langt mindre kjerne, de ikke er villige til å ta inn over seg. Hvordan det kommer til å gå for dem etter hvert, våger jeg knapt tenke på.

Men vi nordmenn har ingen grunn til å hovere, det skal vi være smertelig klar over, for forskjellen til hvordan vår politiske elite opptrer, er ikke stor. Våre enorme oljerelaterte inntekter gjennom mange tiår, en pengekran som de grønne miljøsosialistene nå helst vil stenge i godhetens navn, har gjort at vi delvis har kunnet betale oss ut av problemer som ligger oppe i dagen øst for Kjølen, men grunntonen er like mørk: Begge land skifter ut sin befolkning, begge står i ferd med å bli noe annet enn de var. Igjen sitter en stor del av befolkningen betuttet og fortvilet over det som skjer, men uten å kunne gi adekvat uttrykk for sin frustrasjon og sorg.

Hva akkurat dette siste angår, muligheten til å fremme sin protest politisk, er svenskene faktisk vesentlig bedre stilt enn oss, for de kan i det minste stemme på partier som ønsker et skarpt brudd med den nåværende naivitetsdrevne galskapen. Nordmenn har kun et ytterst vaklevorent FrP å velge på i så måte, noen uprøvde minigrupperinger unntatt, et alternativ som slett ikke fremkaller entusiasme all den stund partiets globalistiske fraksjon ser ut til å sitte trygt med makten i et regjeringsfellesskap med tre andre som er enda verre.

Kompromisser krever sitt, slik er det bare. Tidspunktet når kamelsvelging leder til uakseptable helseplager, varierer åpenbart, men for meg ser det ut til at flere ledende FrPere har utviklet helt uvanlig elastiske svelgmuskler og spiserør. Det er så rart med det, smaken av makt er søt for alle politikere. Da aksepterer man nesten alt av ubehag som måtte være forbundet med den høye rang og stilling.

Jeg nekter likevel å tro at ikke den europeiske våren kommer til også vårt nordlige land en gang, selv om vi nok blir blant de siste som får oppleve skiftet. For fremdeles finnes en like barnlig som sterk, iboende tro hos nordmenn på at alt ondt og farefullt kommer til å forsvinne før det når så langt opp som til oss. Dette gjelder også den nygamle faren som islam representerer. Vi er jo det rike og snille annerledeslandet, tror vi, og passer vi bare på å sitte helt stille i båten, så går det nok bra for det har det alltid gjort, ikke sant?

Jo, kanskje det, historiske eksempler på det motsatte skal jeg denne gang la ligge. Mer sannsynlig er det likevel at det kommer en tid da enhver må ta stilling til hvilken side han står på, til hvem vi som nordmenn er og ikke er, hvem vi ønsker å ha som venner, og hvem som er våre fiender. Sistnevnte overveielse trenger seg nå på i alle europiske land, for kontakten med aggressiv islam er i ferd med å bli tilnærmet allestedsnærværende. Vil vi verne vårt eget eller er vi villige til å kompromisse på område etter område for å bevare fiksjonen av at ingen viktige interessemotsetninger finnes? Vil vi se bort eller se klart hva gjelder det som skjer rundt og med oss?

Vi lever i interessante tider og slike er alltid farlige. Den europeiske våren er en del av tidsånden som ikke respekterer landegrenser, og den kommer til å nå også Norge. Det hadde vært fint om vi var beredt til å ta vår del av nødvendig våronn når så skjer, men ennå ser bevisstheten om slik dugnadsplikt ut til å være stort sett fraværende. Vi får bare stå på, vi som ser faresignalene, arbeide videre og gjøre det vi kan for at skiftet finner et folk som er klart til å spille sin naturlige rolle i de kommende forandringene.

Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her