Sakset/Fra hofta

Med stadig høyere frekvens dukker kong Haralds mange «nordmenn» opp i mediebildet, mennesker som har fått en «second chance» i Norge, og som takker ved å bite den hånden som mater dem. Godt støttet av et tannløst pressekorps og politisk korrekt politi.

En mannlig lærer som nekter å håndhilse. Kvinner som krever å få bære nikab. Statsstøtte i hundremillioners-klassen til egne trossamfunn. Ubetinget sosialstøtte i milliardklassen. Allikevel sutres og klages det fra våre nye «landsmenn», et adjektiv som passer best i gåseøyne så lenge de samme «landsmenn» tviholder på sin dysfunksjonelle kultur fra sine dysfunksjonelle opprinnelsesland.

Afnan Ahmed er et ferskt eksempel på en «landsmann», en som legemliggjør en hel katalog av antinorske og anti-vestlige holdninger. Bare ved sin blotte fremtoning og påkledning strømmer signalene og markørene på: Iført en chador signaliseres politisk islam og ortodoks identitetshygiene. Hun har demonstrert motvilje mot å håndhilse på menn, og bedriver frivillig (?) den komplett uforståelige antifeminismen: Hvorfor velger kvinner som bor i Vesten å underordne seg mannen og å underlegge seg de patriarkalske strukturene som følger av islam? Det å velge underkastelse er ikke noen tradisjonell norsk frihets- og likestillingsverdi. I stedet minner det om et dehumaniseringsprosjekt fra en tid som vi ikke vil ha noe av i Norge anno 2019.

Når man leser Ahmeds debattinnlegg «Født i «feil» hjem» i Aftenposten, bekrefter hun med solid margin den rådende offermentaliteten som gjennomsyrer altfor mange innvandrermiljøer i et av verdens beste land.

«Det er reelle samfunnsproblemer, men det er på tide at samfunnet spør seg hvor det har sviktet», skriver hun, og ramser opp trangboddhet (hva med å få færre barn?), bortvisning fra undervisningen pga. bråk (hvor er foreldrene?), gebrokkent norsk (står det på viljen eller evnen, og igjen: hvor er foreldrene?) og hennes patetiske forklaringsvariabel på manglende privilegier med basis i tesen om «hadde far vært advokat og mor sykepleier, hadde hverdagen vært annerledes og fremtiden sett annerledes ut». Det er så tærne krøller seg når man leser dette.

Alltid er det storsamfunnets skyld, og det enkleste for enhver som har noe å klage på, er jo å projisere ansvarliggjøringen over på «de andre». Da kan man fortsette denne sykelige dyrkingen av offerrollen, der tanken om individuelt ansvar forblir fremmed. Det samfunnet trenger, er imidlertid selvgående og ansvarsfulle borgere, enten de kommer fra Somalia eller Sommerro, ekte landsmenn som ikke blåses over ende av litt motbør.

Med sin offerretorikk er det nærliggende å tolke Ahmed dithen at hun synes Norge er lidelsens og mistrivselens ytterpunkt i verden. Den eneste logiske konsekvensen er da å forlate landet snarest mulig. Men med et over-raust NAV og et lovverk som bl.a. tillater ca. 75 % av hennes somaliske diaspora å vedlikeholde offerrollen på de øvrige skattebetalernes regning, er nok oddsene for en rask og selvvalgt retur likevel mikroskopisk. Allikevel: Kanskje en slik refleksjon vil få henne til å se seg selv og ungdommene hun gjør seg til talsperson for i et annet perspektiv?

Det er tvilsomt om så mange tar slike klagesanger alvorlig lenger, de fremstår mest som umusikalsk utakknemlighet ikledd fremmede gevanter. Offergrepet er imidlertid noe som flere hovedstrømsmedier (leserinnlegget stod i Aftenposten) åpenbart ikke har avslørt: Sutring og klaging skaper en motsetning til det eksisterende norske man kan lage en «sak» ut av: Det blir «oss» mot «dem» i stigmatiseringens og polariseringens ånd.

Dessuten er det fremdeles journalister som tror at offerrollen hever «offeret» over kritikk, for TV2s bidrag i intervjuet med Ahmed 6.2. (bak mur) er til forveksling lik et mikrofonstativ. Her intervjues først politimester i Oslo, Hans Sverre Sjøvold, deretter Ahmed og til slutt to mellomledere i politiet i Oslo. Ikke én gang blir noen av dem spurt om kulturell eller religiøs bakgrunn spiller inn. Er det snakk om horder av uskikkelig dansk ungdom som lager kvalm? Jentene glimrer med sitt fravær, for dette er visst et typisk gutte-fenomen. Hvorfor?

Politiet «er opptatt av å bygge relasjoner slik at de kan finne årsaken til denne kriminaliteten». Fint, men hvor lenge skal dette relasjonsbyggende arbeidet pågå, og når forventes det resultater? Politiet mener heller ikke at det er en utfordring at majoriteten av ungdommene har utenlandsk bakgrunn, og understreker tydelig at de må møte alle på samme måte. Svaret er naturligvis «by the book», men er dette allikevel den mest hensiktsmessige og effektive innfallsvinkelen i alle tilfeller? I London oppfordres politiet til å bruke sunn fornuft, og ikke la frykten for rasist-stempeling gå foran jobben.

I stedet for å gi seerne særlig håndgripelig informasjon, viser politiet til «det gode samarbeidet med Oslo kommune» og at økningen i antallet fra 151 unge serielovbrytere i 2017 til 182 ditto i 2018 «også kan skyldes ekstra innsats i Oslo Sør». Men når det opplyses at 62 % av navnene i 2017 er borte i 2018, sier det seg selv at tilfanget av nye serielovbrytere er formidabelt (Rights har en god gjennomgang av statistikk for anmeldt kriminalitet i Oslo her).

Ahmed får uimotsagt eksponert seg og sitt syn om at ungdommens problem er at de «ikke blir sett som individ», og lirer av seg plattheter som at «søker man oppmerksomhet på feil måte, da får man også feil oppmerksomhet tilbake». Politiet er ifølge henne en like stor del av problemet som de kriminelle gjengangerne, og begge parter må derfor tilpasse seg hverandre. «Man trenger forandringer i begge gruppene». Det er en underlig logikk.

En slik bevisst polarisering og dem-og-oss-retorikk er en av de største indre truslene Norge står overfor i dag. Den bryter ned både samholdet i befolkningen og den tilliten som har preget Norge i generasjoner. Screenshot-et fra TV2-sendingen som ledsager denne teksten, sier mer enn tusen ord om tilstandene i landet.

Bestill Douglas Murrays bok “Europas underlige død” fra Document Forlag her!