Kommentar

Louisa Vesterager Jespersen og Maren Uelands skjebner har vekket en gammel følelse til live: Blod er tykkere enn vann. Det er en farlig følelse i det nye Norge, hvor vi lærer at det er et nytt fellesskap.

Men fellesskap er ikke noe man kan proklamere. Det må anerkjennes av medlemmene. Faktum er at mange nordmenn ikke anerkjenner nye innbyggere som nordmenn. Det er ikke så rart. De oppfører seg ikke som nordmenn. De har andre verdier. (Noen gjør et poeng av det og retter anklager mot nordmenn for å være seg selv.) Dermed trekker vi et skille mellom dem og oss. Siden vi er et tolerant folk, viser vi det ikke. Men vi er klar over forskjellene. Det må vi være for å kunne navigere i dette samfunnet.

Maren Ueland og Louisa Vesterager Jespersens død er farlig for myndighetene. «Folket» er blitt en motspiller. De håper å kunne uthale tiden lenge nok til at den gamle stammen er blitt ufarlig: De gamle dør, og de unge er forvirret og vet ikke hva det vil si å være norsk.

De to jentenes død rammer oss på en måte som går utenom og under det vante språket. Det kunne vært vår datter/søster. De er våre. Ingen makt i verden kan forandre på det.

Det er en identifikasjon myndighetene frykter. Derfor måtte Erna Solberg rykke ut og si at det var å løpe IS’ ærend å spre videoen. Jeg er ikke tilhenger av hverken spredning eller av å se slike bestialiteter. Men morderne har laget den. Det er et faktum. Når mediene ikke vil referere hva den viser, er det de som deltar i en dekkoperasjon for å tilsløre sannheten. De vil selvsagt beskytte islam og muslimene. Men skal sannheten tilsløres for den sosiale freds skyld eller av hensyn til muslimenes følelser?

Vi er mer opptatt av muslimenes følelser enn av våre egne. Dét er sannheten.

Slik har det vært helt siden 9/11, da regjeringen satte opp plakater på trikken i Oslo: Skjær dem ikke over én kam.

Folk var enig i prinsippet. Men noen av oss fikk høre av troverdige kilder, f.eks. lærere, at de hadde elever som møtte opp på skolen og fortalte at hjemme hos dem hadde man feiret. Jeg spurte i sin tid utenriksminister Jan Petersen  om dette. Han ville ikke svare.

Dette har vært konstant: Våre myndigheter vil ikke svare. De ser en annen vei. Erna Solberg sier at drapene er meningsløse.

Igjen ser vi: Myndighetene er villig til å ofre ytringsfriheten for å beskytte islam og muslimer.

Det er ikke vi som har funnet på dette. Det er Stortinget og regjeringen.

For å dekke over sitt eget svik, har de funnet opp begrepet høyrepopulisme.

For det er et svik.

Folk er oppgitt, fortvilet, forvirret og vet hverken ut eller inn: Det som skjer, er så alvorlig at de har vanskeligheter med å fatte det.

Erna Solberg sendte en representant til Marrakesh bare en uke før drapene for å tilslutte seg en avtale som garanterer at det vil gå en stadig strøm av migranter fra sør til nord.

Erna, Støre, Hareide, Grande, Lysbakken, Moxness – de vet at folk ikke vil ha alle de fremmede. De har sett nok. Men politikerne kjører på.

Dermed tvinger de vanlige mennesker til å ta avstand fra fremmede. Dét er dårlig gjort. Det er usselt. Vanlige mennesker har ikke noe ønske om å si at andre mennesker ikke har noen rett til å være her. Det er ubehagelig. Men de føler seg tvunget til det. Ellers vil ikke Norge lenger være nordmenns land, men et ingenmannsland.

Skjebnen til Maren Ueland og Louisa Vesterager Jespersen setter alt dette i relieff: Vi ser deres smil og optimisme. De ble revet brutalt bort. De trodde på den nye fortellingen om at en fremmed er en venn du aldri har møtt. Det ble en kostbar feiltagelse.

Men samme «feiltagelse» begår norske barn hver eneste dag: De tror på det de er blitt flasket opp med. At det nye Norge er som Kardemomme by.

De gjør seg smertefulle erfaringer. Men de har ikke noe sted å henvende seg. Erna vil ikke høre om det. Ikke prestene. Ikke mediene. Ikke ekspertene.

Hjemmene er overlatt til seg selv.

Når alt kommer til alt, har vi bare oss selv. Men da har vi det grunnleggende. Hvis du hører på sirenenes sang fra Erna, Hanne Bjurstrøm, biskop Veiteberg eller paven, har du ingenting.

Et fellesskap er noe det tar århundrer å bygge opp. Det er ikke medgang som skaper fellesskap, det er motgang. Enten det er slit, en kamp mot høye odds, som naturkreftene. Eller det er katastrofer som krig. Begge går inn i historien og former et folk.

Medgang gjør ikke dét. Medgang gjør myk og veik.

Nå stilles vi igjen overfor en kamp, og vår egen elite gjør alt for at vi ikke skal forstå hva som står på spill.

Vi må velge oss en ny.

 

 

Støtt Document!

Vi setter stor pris på om du kan gi et månedlig beløp. Du kan nå enkelt sette opp fast trekk med bankkort:

Eller betal til vårt kontonummer 1503.02.49981

Vårt vipps-nummer er 13629

For å støtte oss via Paypal gå til vår Støtt Oss-side.