Simon Wiesenthal skrev «Morderne iblant oss», om nazistene som overlevde Det tredje rike og gikk under jorden i det sivile samfunnet. Wiesenthal viet sitt liv til at rettferdigheten skulle skje fyllest. Forbrytelser av et slikt omfang kunne ikke passere uten regnskap og dom. Sentralt er hukommelse, at vi husker hva som skjedde.

Men nå husker vi ikke lenger. Det er min klare fornemmelse. Hvorfor ikke? Fordi historien har kommet tilbake, enkelt sagt. De kreftene vi trodde var stedt til hvile, er våknet igjen. Ikke i den gamle form, ikke med den eksess av vold som kommunister og nazister brukte, men klarere og klarere i totalitær retning, i Vesten.

Man kan si at maktmenneskene er blitt smartere. Det er jo dét sosialistene sier rett ut: Tidligere forsøk slo feil, men vi har lært.

Hva skal til for at et slikt herredømme oppstår og sprer seg?

Jeg hører på den kloke filosofen David Berlinski, som sier at hvis en intellektuell tradisjon skal kunne holde seg, må den ha et publikum. Hvis menneskene ikke lenger tror på Gud, hjelper det ikke å si at vi følger den kristne-humanistiske arven. Det gjør vi åpenbart ikke når vi bryter den uten problem.

Denne løsrivelsen, som har skjedd gradvis siden den franske revolusjon, er forutsetningen for det åndelige ødeland vi befinner oss i.

Vi bryr oss ikke, og vi vil ikke vite.

To jenter, en dansk og en norsk, studerer friluftsliv på en folkehøgskole i Norge. De vil oppleve Atlasfjellene sammen. I det området der de ferdes, befinner det seg fem personer på utkikk etter et blodoffer til Allah. De to jentene er enkle ofre. Mennene filmer at de slakter jentene og legger filmen ut på nettet, som ekte jihadister. Det skaper stor oppstandelse og setter Marokko i stor forlegenhet. Slikt forekom ikke der til lands, rent bortsett fra at dét gjorde det, og mennene var ikke alene.

Det ble arrangert minnestunder hvor politikere og religiøse ledere ville bevise sin gode vilje. For en del vanlige mennesker var det nok ektefølt.

Men når man så bildene av byen mennene kom fra, preget av fattigdom og kulde og utmagrede katter, forsto man at de ikke hadde noe annet enn et stort hull som de fylte med en hatefull utgave av islam.

I Danmark og Norge forsøkte man å dempe den blodige volden pikene var utsatt for, ved å skrive at de hadde fått skader på halsen. Stor var derfor indignasjonen da videoen spredte seg. Noen ville at andre skulle se hvordan de var blitt slaktet. Andre spredte den fordi de følte skadefryd.

Politiet satte inn ressurser for å få fjernet videoen, og fordi de er danske, gikk de etter dansker som hadde lagt ut lenker til videoen, med advarsler om at den var voldsom. Men dette var nok til at politiet reiste sak mot Steen Raaschou, Jeppe Juhl og flere andre. De som forsøkte å advare mot jihad, ble rettsforfulgt.

Dermed ble et helt nytt prinsipp innført i dansk rettspleie. Det burde opprørt dansk presse, men saken interesserer dem ikke. De har latt som den ikke eksisterer.

Nå har Danmarks Radio laget både artikkel og program om moren til Louisa Vesterager Jespersen. Hun får nemlig tilsendt drapsvidoen jevnlig. Det samme gjør Louisas søster. Det er åpenbart noen som ønsker å ødelegge dem som mennesker.

Danmarks Radio er ærlige nok til å trekke frem en sak som setter danske muslimer i et dårlig lys. Hvordan vet vi de er muslimer? Det er plausibelt ut fra den hånende tonen og en annen detalj: Noen av personene har lagt ut bilder av drapene på sin Facebook-side. Hvis disse hadde vært danske, ville ikke Danmarks Radio nølt med å si det.

Men det er verre enn som så.

Louisas mor har hver eneste gang klaget til Facebook som fjerner én video, men lar den neste slippe gjennom. Facebook har til og med svart henne at videoen ikke strider mot «fellesskapsreglene».

Vi tenker på moderatorene som anla sak mot Facebook fordi de fikk psykiske lidelser av å arbeide der. Når man sidestiller denne toleransen for islamistisk sadisme med Facebooks inkvisisjon mot konservative og covid-sannhetssøkende, får man en vond smak i munnen. Hva slags fellesskap er det egentlig Facebook står for?

Hver gang Helle Vesterager Jespersen modtager den et minut og tyve sekunder lange video eller eksplicitte billeder fra den, gør hun det samme: hun anmelder videoen eller billedet til Facebook, og hun anmelder afsenderen til Facebook.

Men uanset hvor mange gange hun gør det, sker der ifølge Helle Vesterager Jespersen … ingenting. Eller det er ikke rigtigt, der sker noget, forklarer hun. Videoen bliver nogle gange taget ned.

Så går der lidt tid, så kommer der en ny.

Facebooks talsmann i Norden forsvarer seg med at avsender endrer litt i videoen så algoritmene ikke fanger opp at det er den samme videoen. Dét står ikke til troende. Denne videoen er så spesiell at det ikke skulle være noe vanskelig å la den bli luket ut av filtrene for alltid.

Politiet er maktesløse overfor Facebook. De ransaker bopelen til to bloggere som aldri ville drømme om å sende videoen til de pårørende, men er maktesløse overfor techgiganten som lar ofrene bli plaget.

Politiet kan heller ikke forhindre videoen i at blive spredt. Det forsøgte de ellers i starten, de overtog Helle Vesterager Jespersen og hendes børns sociale profiler og anmeldte videoerne og afsenderne til Facebook. Politiet forsøgte også at finde frem til afsenderne, men efter et par måneder stoppede de med at overvåge profilerne, og hun måtte selv stå for det hele.

Moren, Helle, har måttet overta politiets jobb. Det var de som skulle retsforfulgt Facebook og puttet de religiøse sadistene i fengsel. I stedet blir det moren.

Politiet resignerer overfor sadistene, men de synes det var ok å ta alt datautstyr fra Steen Raaschou og beholde det i nær to år. Det har de krefter til.

Dette bekrefter et mønster vi ser avtegne seg i Vest-Europa, der islamister går fri, mens egne innbyggere får sin ytringsfrihet innskrenket.

I Louisas tilfelle handler det ikke om én sadist, men om mange.

Helle har fått en advokat som hjelper henne med å anmelde Facebook og lage oversikt:

Gennem deres arbejde har de samlet dokumentation for, at drabsvideoen eller billeder derfra målrettet er blevet delt med Helle og hendes datter ni gange siden 17. december 2019. Af de ni delinger er seks af dem sendt til Helle og hendes datter på Messenger og tre af dem er lagt op som kommentarer til flere Facebook-opslag på Helles datters Facebook-væg.

Derudover har en af de personer, der har sendt videoen til Helle i Messenger, også selv delt et billede fra drabsvideoen på sin egen Facebook-væg.

Den seneste deling er sket i oktober 2021.

Det er en interessant side ved Facebook at de har en praksis for copyright-belagt materiale som film eller musikk, og en annen praksis for private. Der må et innhold vurderes for hver gang før det tas ned, mens copyright-materiale blir fjernet så fort det lastes opp.

Retssystemet møter seg selv i døren: Det er avsagt dommer for å dele videoen. En kvinne på 20 fikk tre måneders betinget og 80 timers samfunnsstraff. Men likevel klarer ikke – eller vil ikke – politiet finne personene som har sadistisk glede av å plage de etterlatte.

Facebook lar blodige bilder av de to jentene få ligge ute på en profils hjemmeside. De ble opplastet i oktober og anmeldt, men er ennå ikke fjernet.

Eksempelvis anmeldte Helle Vesterager Jespersen den 3. oktober 2021 en bruger for at have et stillbillede af Louisas blodige krop og ansigt på sin Facebook-væg. Facebook kvitterede for modtagelsen af anmeldelsen, men har endnu ikke fjernet billedet fra brugerens profil.

Det mest groteske er et tilfelle der en fremmed lastet opp et bilde av Louisa som får hodet skåret av på søsterens Facebook-vegg. Facebook svarte etter bare to timer at bildet ikke stred mot «fellesskapsreglene».

En anden gang mente Facebook ikke, at et billede fra videoen stred imod det sociale medies retningslinjer.

Helle Vesterager Jespersen anmeldte 11. december 2020 et billede fra drabsvideoen, som en person havde uploadet på hendes datters Facebook-profil. På billedet er Louisa ved at få hovedet skåret af.

Billedet var uploadet som en kommentar til et andet billede, Helles datter selv havde delt på sin Facebook-profil, men ifølge Facebook — der svarede tilbage bare to timer efter anmeldelsen — stred det brutale billede af Louisa ikke imod deres retningslinjer, og de fjernede det derfor ikke.

DR har dokumentation for 10 delinger af drabsvideoen eller billeder derfra, som Facebook ikke har fjernet.

Facebook fasiliterer ondskap. Ondskapen fra Atlasfjellene finnes i Danmark, Norge og hele Vest-Europa. Facebook hjelper til med å spre den. I det ene tilfellet hadde en uploader delt videoen 662 ganger. Noen liker å se europeiske jenter få hodet skåret av.

Vi hører ikke så mye om Maren og Louisa. De som fører ordet, vil helst glemme dem. Men hverken de som skar hodet av dem eller deres tilhengere vil la oss glemme. Kanskje det var bedre å ta dem på ordet og si at heller ikke vi vil glemme. Vi vil tvert imot forsvare ofrene og deres pårørende.

Vi kan begynne med den doble rettspraksisen. Den er én sak. Så kan nasjonalforsamlingene pålegge Facebook å blokkere jihadinnhold og pålegge dem å oppgi navnet på dem som sprer slikt.

 

 

 

Kjøp Alf R. Jacobsens politiske bombe «Stalins svøpe: KGB, AP og kommunismens medløpere» her!

 

 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.