En blogg med lang fartstid, Uriasposten, drevet av Kim Møller, stenger butikken etter mange års drift. Det skyldes et sett av omstendigheter. De viktigste er lawfare fra venstrefløyen og justispolitisk forfølgelse. Vi gjenkjenner samme mønster som i USA: Det er ikke lenger likhet for loven. Hvis du kan defineres som det ukonvensjonelle høyre eller høyrepopulistisk, gjelder egne regler for deg.

Vi ser samme tendens i Norge.

Det var påtalemyndigheten selv som tiltalte Møller ut fra loven om skade på tredjepart. Saken gjelder en eldre kvinne som ble knivdrept i katedralen i Nice. Bildet i seg selv er brutalt – kvinnen fikk halsen skåret over – men det er kontekst som gjør bildet verdifullt: Hun ble drept inn i et gudshus under tilbedelse av en jihadist. Som historiker og journalist er det god nok grunn til å dokumentere hendelsen, mener Kim Møller.

«Det overrasker mig, at politiet vælger at køre en straffesag mod mig. Jeg er historiker, og jeg dokumenterer verden og islams rolle i Vesten. Som borger er det svært at danne sig et reelt indtryk af situationen med islamisk terror i Europa, medmindre vi er nogle, der bringer historierne og billederne,» siger Kim Møller til Kontrast.dk, hvor han selv er klummeskribent.

Vi må dessverre legge inn den sladdede versjonen av bildet som fikk Møller i trøbbel for ikke selv å bli utestengt fra Google Ads og Facebook. Den økonomiske straffen blir for hard for oss hvis vi skulle legge inn det usladdede bildet. Det er publisert bilder i danske aviser som er minst like sterke. Da angir avisene behovet for å fortelle leserne om hvor sterk hendelsen er, som grunn, f.eks bilder fra Ukraina.

Møller risikerer tre års fengsel. Det vil han ikke få. Men bare det å ha en slik sak hengende over seg er en belastning.

Den skærpede strafferamme, som Kim Møller risikerer, har været en mulighed siden 2018. Dengang blev reglen indført med ønsket om hårdere straffe for digitale sexkrænkelser, men den kan også bruges i andre sammenhænge.

Her har noen på høyt nivå truffet en politisk avgjørelse. Det begynte da videoen med slaktingen av Maren Ueland og Louisa Vesterager Jespersen blev lagt ud på nett av morderne. Det var en meget brutal video og det er folk som angrer på at de så den. Det er særlig lyden av dødsskrik man ikke blir kvitt.

Men det er stor forskjell på video av et drap og et stillbilde av et offer etter gjerningen er begått.

Dansk politi satte mye inn på å få fjernet videoen fra nettet. For første gang gikk man til politiaksjon mot mennesker som man trodde hadde delt videoen, eller lenken til den. Snaphanen.dk fikk besøk av politifolk, som tok med seg både ham og hans datautstyr. Det samme besøk tidlig på morgenen fikk Jeppe Juhl som var kandidat til Folketingsvalget. Dette er fredelige mennesker som man bare kan ta en telefon til så innfinner de seg på politistasjonen. I stedet kommer tre mann kl 0630 som om man var en rømningsfarlig kriminell. Dette er metoder hentet fra USA, også der overfor folk på høyrefløyen.

Det later til å være truffet en beslutning på høyt nivå om at folk på høyrefløyen skal særbehandles. Den er tuftet på ideologi og således hinsides pedagogisk rekkevidde, dvs ingen politisk myndighet har forklart eller stått til rette for beslutningen om å straffeforfølge journalister som dekker islamistisk terror.

Vi gjenkjenner samme mønster som i USA: Den administrative staten står ikke til rette for noen.

Ikke det at mediene eller politikere ville finne på å spørre. Mediene støtter i det store og hele munnkurv på en høyrefløy som ikke går i takt.

De prinsipielle betenkelighetene er åpenbare:

«Det er ikke rimeligt, at man risikerer fængsel i op til tre år, fordi man bringer et fotografi af virkeligheden. Et fotografi, der allerede var offentliggjort mange andre steder. Vi skal passe på ikke at få berøringsangst, når det handler om at dokumentere islamisk terror. Derfor vil jeg tage sagen op med justitsministeren og stille de relevante spørgsmål,» siger Naser Khader.

Da denne skribenten var ung var det noe som het Chicago 8, det var rettssaken mot åtte kjente navn som hadde deltatt i demonstrasjonen i Chicago under Demokratenes konvent i august 1968. Dette ble en av de store symbolske hendelsene for 68-generasjonen: Politi som gikk løs på demonstranter på Michigan Avenue. Det hele ble direkteoverført på tv sammen med bilder inne fra konventet der Hubert Humphrey forsøkte å bli nominert. Demonstrantene stjal showet.

Dette var et forvarsel om BLM og 2020, men det var fortsatt en uskyldstid. Abbie Hoffmann ble arrestert for å ha skrevet FUCK i pannen. Demonstrantene sang God Bless America og Star Spangled Banner.

Rettssaken mot de åtte som senere ble syv ble en mediebegivenhet til de tiltaltes fordel. De tiltalte visste å lage «teater» og dommene ble senere redusert til ingenting. De tiltalte er siden heroisert i filmer og dokumentarer. Det var begynnelsen på 68’ernes mediemakt som har vart til denne dag.

Men all makt forvitrer over tid. 68’ernes makt har ikke samme makt over sinnene som før. Den overbeviser ikke. Den må derfor spille på frykt og undertrykkelse.

Rettssakene mot fredelige bloggere i Danmark vitner om et regime som frykter det frie ord. Det er et regime foran undergangen, men vi aner ingenting om hvordan denne undergangen vil bli.

Kim Møller orket ikke mer. Han beleires av advokater som krever skyhøye beløp for påståtte brudd på copyright. Venstrefløyen er mange og ressurssterke. Kim er en sølle dansker.

Det frie ord taper.

Eliten er ved at gå amok

Straffesagen mod Kim Møller, der risikerer tre års fængsel for at have publiceret et billede af kvinden, der blev dræbt i Nice-katedralen, fortæller om en elite der er ved at gå amok. Den hærges af sine indre dæmoner og er ude af stand til at holde dem i skak. I stedet angriber den de mennesker, der forsøger at belyse truslerne mod samfundet.