Kommentar

En «gul vest» demonstrant foran en brennende barrikade ved Triumfbuen i Paris, lørdag 24. november. Foto: Benoit Tessier / Reuters / Scanpix.

Møt en annen danske som også viser at det går an å tilhøre mainstream-mediene og komme til ny erkjennelse: Anna Libak var i Weekendavisen og var utenlandsredaktør for Berlingske. Nå har hun meldt overgang til politikken, og stiller som folketingskandidat for Venstre.

Anna Libak er liberal i beste forstand, en som tar friheten på alvor. Hun har skrevet en bok om høyrepopulisme som forklarer fenomenet på dets egne premisser.

Når jeg lytter til hva de meningsbærende i den norske debatten sier, er det ett trekk som går igjen: De klarer aldri si noe som fremstiller motparten på dens egne premisser, bare deres egne. Det blir derfor en karikatur. FrP blir aldri noe annet enn fordommer og stereotypier, og dermed er det ikke så rart at Facebook-veggen til Jonas Gahr Støre flommer over av hatprat. Slik må det bli når man aldri slipper sannhetens brutale lys inn.

I lengden blir dette «dyrt».

Nordmenn er klar for danske stemmer. Anna Libak har ingen walkover, hun møter motstand i DR og TV2, som værer fare hvis den store offisielle fortellingen glipper. Men i Danmark er det både journalister og forfattere som lever opp til det denne yrkesgruppen er satt til av samfunnet: tenke nytt, forstå og opplyse.

Anna Libak sier elitens reaksjon på høyrepopulismen er å forveksle symptomet med sykdommen.

Den nekter å forholde seg til årsakene, og ser bare på reaksjonene: En kan nesten ikke slå på en radio eller TV uten å høre forsvarsmekanismene i funksjon: I går var det BBC World Series som behandlet fake news. Man anlegger en vitenskapelig mening som om man var objektiv autoritet. Det holder ikke.

Mediene står overfor en syreprøve: Klarer de å forstå et fenomen innenfra, eller vil de fortsette med stempling og klassifisering utenfra? Mediene som gjør det siste vil synke, for temperaturen mangler. Det blir for kjedelig.

Sovjetunionen falt sammen fordi løgnene over tid ble slitte, kjedelige, uengasjerende. Slik høres dagens politikere ut. Derfor vender de seg mot katastrofetenkning, enten det er politikk eller miljø. Da er det faktisk slik at de sitter og venter på bekreftelse, men det er det heller ikke lov å si.

Steve Bannon sier: Ikke forveksle støyen med signalet. Mediene er snart bare støy, og vil ikke lytte til signalet.

Men først noe paradoksalt ved vår tid: Forbrødringen, alliansen mellom oligark-kapitalismen og venstrefløyen:

Højrefløj og venstrefløj forbrødrede sig. Højrefløjens tro på det globale marked fusionerede med venstrefløjens tro på diversitet, mangfoldighed og multikulturalisme. Globalismen som doktrin blev født: Den globale landsby blev idealet. Fremskridt blev lig med nedbrydning eller overskridelse af grænser af enhver art. Og det var virkelig af enhver art. I dag fokuserer man skarpt på ulighed – kapitalens flugt over landegrænserne – og på indvandringen – den ukontrollerbare tilstrømning af migranter over landegrænser – når man skal forklare antiglobalismens fremmarch. Men grænseløsheden skal forstås langt mere bredt.

Normløsheten angriper Vesten

Anna Libak skriver noe som red. satt og funderte på da jeg leste om wahhabismens fremvekst i Saudi-Arabia: Vi må ta ideer alvorlig som vi helt inntil for nylig betraktet som bisarre, morbide eller eksentriske. Hvorfor? Fordi de har slått seg ned i nabolaget og går i klasse med dine barn og utbres i moskeen du går forbi.

Disse ideene slo ned i World Trade Center, og Vesten har utkjempet flere kostbare og langvarige kriger i muslimske land på grunn av dem. Men vi har ennå ikke forstått dem og tatt dem inn over oss.

Dette blir vi nødt til.

Skal vi forstå dem, må vi tenke i de lange linjer, for det gjør islam.

Men hvis vi må beskjeftige oss med de andres tankesystemer, hva da med våres egne?

Ut av en slik påtvunget grensesetting som historie er, vil forståelsen og interessen for våres egen historie gjenoppstå.

Redningen er altså et museklikk unna.

Alt handler om hva du bestemmer deg for. Eller med Skriften: Det er ikke det som går inn i ditt hode, men det som går ut av din munn som betyr noe.

Hvis folk hadde forstått dette, hadde de ikke trengt å være så pessimistiske.

De største imperialister

Globalismen var et hybrisprosjekt, et overmotprosjekt. Ikke bare trodde Vesten at alle mennesker innerst inne vil det samme, men at de også ville bli som vestlige, bare de fikk sjansen.

Her er en dobbel feilslutning: Mennesker vil ikke det samme, og de vil ikke bli vestlige. Selv etter at de er kommet til Vesten, vil de ikke bli som oss.

Dette formulerte Douglas Murray klart da han var i Oslo: Når de ser hvordan vi lever, f.eks. hvordan våre jenter oppfører seg på byen, sier de «nei, slik skal ikke våre døtre bli». Du hører aldri den liberale eliten innrømme dette.

Venstresiden nekter å innse avvisningen. Derfor er de på mange måter de siste imperialister.

De later som om integreringen fungerer, lenge etter at det ble tydelig at det er vi som gir avkall på oss selv. Slik gjør vi oss selv svake. Men igjen: Det er selvvalgt.

Hypermoralisme

De dynger på med moralisme, først og fremst overfor egne borgere som får tredd antidiskrimiinering og mangfold ned i halsen til de kveles. Merkelig nok hører vi aldri noe om at de andre skal respektere oss. Respekten går bare én vei. Den er et maktmiddel på vegne av minoriteter mot «den hvite, middelaldrende mann».

I sosiologien laget Emile Durkheim begrepet anomi, lovløshet. I det grenseløse samfunn eksisterer normløshet opphøyet til norm!

Bunnen er nådd.

Ikke noe samfunn kan eksisterer med normløshet. Det er som å tro at man kan leve uten immunforsvar.

I arkitekturen blev det under globalismen på mode at bo i glashuse. Åbenhed, tilgængelighed og transparens. På arbejdspladsen sad vi i storrumskontorer og var omstillingsparate, og vores arbejdsliv blev en spændende rejse. I skolerne fik børnene ansvaret for deres egen læring, for lærdom var nu en aldrig afsluttet, grænseløs proces. Læger Uden Grænser fik selskab af ingeniører, arkitekter, mejerifolk, ja, selv Seniorer Uden Grænser. På de højere læreanstalter blev tværfakultær forskning fint. Og naturligvis blev de transkønnede den nye yndlingsminoritet, for køn var nu en fritvalgsordning på nettet. Kort sagt: Grænser var yt, vi var alle fluid og i flow.

Det er denne ideologi, der gøres oprør imod. Og forklaringen på, at oprøret vinder frem i disse år med en sådan styrke, er naturligvis, at grænseoverskridelse som norm er begyndt at true Vesten selv.

For globalismen blev født, da Vesten var stærk. Det er Vesten ikke længere, for magtbalancen i verden har ændret sig. Vesten sætter ikke længere dagsordenen. Det er ikke længere os, der udbreder værdier til andre, men andre, der i stigende omfang udbreder deres værdier til os.

Avhengighet og tap av kontroll

Mediene må hele tiden rapportere om hendelser som viser at Vesten ikke lenger har kontroll eller kan gjøre krav på lojalitet, heller ikke fra dets egne institusjoner.

Hva er egentlig forskjellen på Danske Banks hvitvaskingsskandale i Estland og pakistanerne i Danmark som er siktet for å ha svindlet for 500 millioner?

Alle de historier, der trækker de store overskrifter, vidner om kontroltab i den vestlige verden som følge af det, man med en fint ord kalder interdependens: Vores udleverethed til hinanden i den globale landsby.

Europeere har vært tålmodige lenge. Med invasjonen utenfra og med egne myndigheter. Myndigheter forstår heller ikke at det går grenser for folks tålmodighet. De er ofre for sin egen grenseløshet.

Noen vil sette grenser igjen i det nye Europa. Men hvem?

 

Anna Libak: Forstå det nu. Grænsen er overskredet

 

Forhåndsbestill Alexander Graus “Hypermoral” fra Document Forlag her!