Sakset/Fra hofta

Til stadighet henvises det fra politikere og media at vi har blitt et kaldere samfunn, men er det en realitet for oss alle, eller en fiktiv betegnelse som defineres av enkelte meningsbærere?

Det eksisterer ingen direkte definisjon på uttrykket om samfunnets «temperatur», men ord som nestekjærlighet, solidaritet og aksept for andre kulturer og religioner betegnes som såkalte varme verdier.

På den andre siden har vi kalde verdier som da åpenbart preges av kritiske syn på andre kulturer og religioner, nestekjærlighet er byttet ut med nasjonalistiske verdier og solidariteten gjelder kun for etnisk norske. Men er det virkelig så enkelt?

Åpenbart ikke, for definisjonsmakten til media er sterk og spesielt venstresiden i norsk politikk har påberopt seg eierskap til de såkalte varme verdiene i et forsøk på å polarisere samfunnsdebatten ytterligere.

Går vi derimot inn og analyserer de to grupperingene, vises et bilde som har svært mange fasetter. Er man for et kaldere samfunn fordi man setter eget folk i første rekke, og ønsker en bærekraftig fremtid for velferdsstaten? En bærekraftig velferdsstat må da virkelig være å betrakte som en varm verdi, og på toppen av dette en solidarisk tanke som alle innbyggere uavhengig av etnisk opphav vil nyte godt av.

Illustrasjonsfoto: Pixabay.

Nestekjærlighet er noe nesten alle mennesker har, for svært få av oss er katatoniske, empatiløse og ønsker andre mennesker vondt. Det gjør sterke inntrykk på oss, når vi ser lidende mennesker hvor enn det måtte være i verden, uavhengig av politisk ståsted.

Skepsisen overfor enkelte religioner og kulturer er velbegrunnet, når vi ser på æreskultur, terror og sedelighetskriminalitet utført av ikke etniske elementer i Europas respektive land. Er denne skepsisen da helt ubegrunnet og en kald tankegang?

Det den ene siden betrakter som kaldt, kan på den andre siden oppfattes som varmt og vice versa. I realiteten eksisterer det hverken et kaldt eller varmt samfunn, men kun grupperinger som tilegner seg eierskap til definisjonen for å kunne plassere seg selv i en fordelaktig posisjon som de gode mot de onde.

Er spinraza til etniske nordmenn ikke varmt? Er et tilbud til psykisk syke ikke varmt? Er et tilstrekkelig mattilbud til våre eldre på sykehjem ikke varmt? Er den samme summen til oppgraderinger til av falleferdige skolebygg ikke varmt? 17 milliarder til integrering er varmt, men 17 milliarder til de overfor nevnte tiltak er kaldt. Hvor har våre prioriteringer endt opp?

 
 

Kjøp Kent Andersens bok fra Document Forlag her!