Det er blitt kastet stein og flasker mot politiet på Stortorget i Fredrikstad den 17. mai 2021. Politihelikopter er sendt til stedet for å bistå. Foto: Andreas Utberg Andersen / Utrykningsnytt / NTB.

Er det noen av dere andre som lurer på hvor det berikende mangfoldet har gjort av seg? Selv synes jeg det skjer litt for mye om dagen som forringer samfunnet i stedet.

Hadde ikke den 16-årige syriske gutten som nå står tiltalt for terrorplanlegging i Oslo tingrett, blitt avslørt, hadde vi kanskje fått et terrorangrep på selveste 17. mai. Kanskje ikke i år, men neste år, da vi ser frem til igjen å feire nasjonaldagen med barnetog og store folkeansamlinger.

Han hadde lest seg opp og begynt å lage både gift og eksplosiver. I en chat diskuterte han om 17. mai kunne være en potensiell aksjonsdag.

I Fredrikstad ble en gutt irettesatt av politiet den 17. på grunn av fyll. Det resulterte i nær opptøyer, der flere hundre «ikke-etnisk norske» ungdommer samlet seg mot politiet og kastet stein og flasker.

I Drammen for noen uker siden var det i følge pressen «krigslignende tilstander» da en svært liten gruppe mennesker ville bruke sin ytringsfrihet til å kritisere (og håne) en kontroversiell religion som påstås å bety «fred».

Vi ble fortalt hvor beriket vi skulle bli.

Da jeg gikk på ungdomsskolen på 80-tallet fortalte vår lærerinne oss at de var så varme, mens vi var kalde. De hadde drevet jordbruk, mens vi levde i huler. Det var visst fantastisk dette, å få slik rik kultur til vårt åndsfattige land.

Det har kommet hundretusener til Norge siden den gangen, og mange er blitt godt integrert og er gode borgere av vårt land. Men det er også svært mange som ikke finner seg til rette her. Og dette er visst vår skyld.

Vi er angivelig ikke inkluderende nok. Vi er ikke flinke nok til å hjelpe dem i arbeid og få dem til å føle seg som en del av «det nye vi». Et nytt vi som vi aldri har etterspurt, men som vi blir forsøkt påtrykt fordi de som styrer i vårt land, og våre medier, synes det er det eneste riktige og saliggjørende.

Selv har jeg overhodet ikke lyst til å være med i noe nytt vi, hvor vi må lære oss å akseptere fare for terror mot barnetog på nasjonaldagen. Eller et nytt vi hvor vi må legge bånd på oss selv og det vi sier av frykt for å støte «nye landsmenns» følelser. Følelser som viser seg å være ganske så heftige.

Det er fint å hjelpe folk i nød, og ja, vi bør hjelpe flyktninger fra krig. Men, vet dere? Det var knapt en eneste en av de som flyktet fra Norge til Sverige under krigen, som ble der da krigen var over. Var det noen som ble, så var det fordi de fant sin utkårede i Sverige, og valgte å «gjøre svenske» av seg.

Mange av de som kommer til Norge, er i utgangspunktet ikke engang flyktninger. Svært mange har hus i opprinnelseslandet, og drar hjem på ferie så ofte de kan. Ektefeller til sine barn finner de også blant sine egne, og mange motsetter seg at deres barn blir «for norske».

En kan virkelig undre seg over hvorfor mennesker som klamrer seg til opprinnelseslandet og dets kultur, er nødt til å bli i Norge til evig tid. Hvorfor må disse bli når de faktisk selv ikke har lyst til å være del av noe fellesskap med oss som allerede bodde her?

Et nytt vi? Hvordan i alle dager skal et nytt vi se ut?

Et nytt vi der vi ikke føler fellesskap med alle, og hvor vi må leve i frykt for hverandre?

For våre nye landsmenn er jo heller ikke trygge. Breivik og Manshaus var «ensomme ulver», men Breivik klarte å utføre norgeshistoriens verste ugjerning i fredstid. Og selv om vel de fleste han drepte var etnisk norske, så rammet det også innvandrerbefolkningen sterkt.

Manshaus er i likhet med Breivik et klart tilfelle for psykiatrien, men han var påvirket av Breivik og Tarrant. Og han hadde som klart mål å drepe så mange muslimer som mulig. Mennesker som aldri hadde gjort ham noe.

Dette med å ønske å drepe uskyldige for å ramme en gruppe en har utpekt som fiende, er så vondt og rammer så ufattelig hardt. Tryggheten tas fra en.

«Våre» ensomme ulver tør ikke å nevne for noen hva de planlegger, vel vitende om at flokken vil avsløre dem og avvise dem og deres ideer. Allikevel kan det finnes flere, og potensialet de har for å skade og drepe, er stort.

«Deres» ulver er i langt større grad en eksisterende del av sin egen flokk, hvor vold og voldsforherligelse oftere er en del av kulturen.

«De» har attpåtil et religiøst manifest som holdes hellig av nesten to milliarder mennesker, hvor vold og drap lett kan rettferdiggjøres.

Er det mange som tror at dette vil «gå seg til»? Vi, og da mener jeg alle her i landet, anses som rettmessige mål for drap og ødeleggelse basert på konflikter i vårt samfunn som vi inntil for få tiår siden ikke hadde her.

Hva ville et terrorangrep på et barnetog eller på andre feststemte mennesker på 17. mai ha medført av videre splittelse i vårt land?

 

Kjøp Halvor Foslis bok her!