Gjesteskribent

William J Jefferson

En doktrine i vårt selvstyreeksperiment sier at alle deler av regjeringen må ha oversikten til å forhindre at makten blir korrupt og at absolutt makt blir absolutt korrupt. Kongressen og Senatet er ansvarlige overfor både velgerne og presidenten. Hele det massive overdimensjonerte byråkratiet skal være ansvarlig overfor Kongressen.

Et godt eksempel ville vært klager mot Justisdepartementet, eller spesifikt mot FBI. Hvis velgere eller varslere innenfor systemet har klager, er en kongressmanns kontor et bra sted å kontakte. Våre samtaler med velgere eller varslere er vanligvis unntatt innsyn fra ethvert individ innenfor den utøvende makt. Sånn må det være. Hvis FBI kunne ransake våre kontorer hver gang en FBI-agent hadde brakt fram en klage til oss, kunne aldri noen FBI-agent stå fram uansett hvor mistenkelig oppførsel de ville gjøre kjent. Varslere som er FBI-agenter må kunne stole på at de er beskyttet. Før kunne de alltid vite at de var det.

Som jeg fant ut ved å snakke med advokater som tidligere hadde hjulpet kongressen med slike saker, måtte FBI eller andre etterforskningsorganisasjoner kontakte styret med en forespørsel eller ransakingsordre, hvis de trengte å etterforske noe som var innenfor Kongressen. Styret med godkjenning fra Speaker ville så gå gjennom kongressmedlemmenes dokumenter, datamaskiner, lagringsmedium eller hva som kunne være relevant til det som var grunnen til etterforskningen. De ville ta en ærlig beslutning på hva som var relevant og ikke, og på hva som var både irrelevant og utenfor innsyn for den utøvende makt.

Hvis det var uenighet, kunne materialet bli lagt frem for en føderal dommer som i sitt private kontor ville beslutte om det var utenfor innsyn eller relevant. Hvis Justisdepartementet eller FBI kunne få en ransakingsordre og samle sammen datamaskiner eller dokumenter fra en kongressmanns kontor uten at materialet ble gjennomgått for å sikre at det ikke var utenfor innsyn for justisdepartementet, ville man risikere at hele etterforskningen ville bli ugyldig på grunn av ulovlig innhentet bevismateriale. Lovlig innhentet materiale ville også kunne bli «smittet» av den ulovlige innhentingen og heller ikke kunne bli brukt i etterforskningen.

FBI-direktør Mueller derimot, syntes så bestemt på å kaste ut over 200 år med konstitusjonell tilbakeholdenhet slik at han kunne demonstrere for Kongressen at han var den ustoppelige bøllen fra regjeringen som potensielt kunne trampe inn i kontorene våre når han måtte ønske. I tilfellet med kongressmann William Jefferson, demokrat fra Louisiana, var Mueller villig til å risikere å få kjent etterforskningen ugyldig bare for å sende en advarsel til resten av kongressen.

At kongressmann Jefferson var skyldig i et eller annet var ingen overraskelse for de fleste observatører siden 90 000 dollar i kontanter ble funnet i fryseren hans samtidig som anklagene florerte. Vi forsto det slik at FBI hadde et vitne som hadde skjult mikrofon på kroppen og fikk opptak av Jefferson som snakket om penger. Det fantes oseaner av uangripelig bevismateriale som støttet opp under saken. De hadde skaffet en helt lovlig ransakingsordre for hjemmet hans og hadde enda mer bevis for å bokstavelig talt sette spikeren i kista.

FBI hadde virkelig ingen grunn til å gjennomføre en ukontrollert ransaking av en kongressmanns kontor for å risikere å skade den vanntette saken sin. Åpenbart var det verdt risken for Mueller slik at han kunne vise kongressmedlemmene hvem som kan trakassere eller ødelegge dem når han måtte ønske. Åpenbart kjente FBI akkurat den rette føderale dommeren som var villig til å se bort fra grunnloven og tillate Muellers undersåtter å gjøre den skitne jobben.

[http://www.cnn.com/2006/POLITICS/05/22/jefferson/index.html]

Jeg leste søknaden om ransaking og den medfølgende affidaviten for å gjennomsøke Jeffersons kontor, som jeg hadde gjort så mange ganger før som dommer. Jeg ble forbløffet over at de ville risikere en så høyt profilert sak bare for å prøve å skremme kongressmedlemmene. Etter min mening som tidligere statsadvokat og dommer, kunne de fått en dom basert på hva de allerede hadde beskrevet i den veldig lange affidaviten.

De offisielle advokatene som representerte Kongressen var kjent med min bakgrunn og tillot meg å overvære de ekstremt opphetede diskusjonene mellom Kongressens advokater, Justisdepartementets advokater og, etter det jeg husker, en advokat fra Bush’ Hvite Hus, etter at Jeffersons kontor hadde blitt gjennomsøkt. FBI hadde samlet sammen alle slags dokumenter, både elektronisk og på papir, og tatt dem med seg. Jeg var ikke kjent med hvor mange ganger Justisdepartementets og Kongressens advokater, med tillatelse fra Speaker, hadde samarbeidet tidligere. Ingen kongressmann står over loven, og har heller ikke immunitet mot ransakingsordre. Men når materialet befinner seg i Kongressen, er det en kritisk og århundrelang maktbalanse som må bli respektert.

FBI’s og Muellers talsmenn sammen med Justisdepartementet forsikret hele tiden alle sammen om at alt var i orden. De skulle få noen av Justisdepartementets advokater til å gå gjennom materialet for å returnere alt som var begrenset og ulovlig for Justisdepartementet å se. Så skulle de forsikre seg om at ingen av advokatene som deltok i gjennomgangen av materialet (som var begrenset for Justisdepartementet) skulle sitte i aktoratet i Jeffersons rettssak. Hvis du finner denne tankegangen grunnleggende feil og konstitusjonelt avskyelig, er du enig med tidligere Speakere i kongressen, visepresidenten den gang, og til slutt den endelige beslutningen til appellretten. Den dømte ransakingen til å være ulovlig og upassende.

Vi visste ikke den gang hvilken farse en Justisdepartementets «brannmur» ville ha vært. Men vi vet det nå.