Kommentar

En mann går forbi Teslas hovedkvarter i Bejing 11 juli 2018. Foto: Jason Lee/Reuters/Scanpix

Hvis man bor i Norge, kan man lett falle i villfarelsen om at elbiler er i ferd med å erstatte fossilbiler, og «det grønne skiftet» er rett rundt svingen – siden norske media og politikere pumper ut nettopp det budskapet på inn- og utpust. Men skal man få et riktig bilde av dette, må man studere globale tall, og ta en prat med verdens største bilprodusenter. For dem er elbiler bare en kuriositet enn så lenge. Norske politikere lurer seg selv, og kanskje de lurer publikum også, for hva kan egentlig dagens unge grønne friskus-politikere om teknologi?

Det er ikke hensynet til miljøet som har sørget for at det nå selges flere elbiler enn fossilbiler i Norge, mens andelen effektive, miljøvennlige dieselbiler har stupt til nær ensifret tall. Elbil-boomen i Norge er skapt av den vanvittige norske avgiftspolitikken på biler. Vanviddet ligger ikke bare i at elbileiere slipper å bidra med noe som helst til fellesskapet, uansett hvor luksuriøs, tung og kraftig bil de kjøper. Vanviddet ligger også i de særnorske avgiftene som har gjort bilkjøp og bilbruk generelt ubegripelig mye dyrere i Norge enn andre land. Det vi ser er et økonomisk push/pull fenomen, som klimaindustrien tar som bevis for at nordmenn tar «klima-ansvar». Det er en tilsnikelse.

Særnorskt avgiftssystem har malt Norge inn i et kostbart hjørne

I tiår etter tiår har avgiftspolitikken sørget for at biler er nesten dobbelt så dyre i Norge som resten av Europa. Det har igjen sørget for at gjennomsnittsalderen på biler alltid har vært kunstig mye høyere i Norge enn i andre euroland. At bil er gjort til et litt «suspekt luksusgode» gjennom høye avgifter, gjør at skamfulle nordmenn også godtar verdens høyeste drivstoffpris. Og når bil koster så vanvittig mye mer å eie og bruke i Norge enn i andre land, da er det ikke rart at Ola Dunk ser seg om etter en lovlig måte å snyte staten for cash på. Og vips, så har du et «grønt skifte» – i form av grønne pengesedler som flagrer vekk fra staten.

Nordmenn kjøper nå elbiler som gærne, og later som om de gjør det fordi de er «miljøbevisste», mens de ler seg ihjel gjennom hver nye bomring. Den festen vil nok ikke vare så mye lenger: Bare staten får tatt nok mennesker som elbil-gisler, og bilhatende «miljøpartier» får litt mer makt, så slår nok avgiftene til både på bruk og på strømpris. Vent og se.

Da kan man endelig kline til med forbudet mot fossilbiler også, og gjøre alle avhengige av den kostbare vindmølle-strømmen som er på vei, mens turistene får kjøre på langt rimeligere fossildrivstoff. Fett! Bare vent og se. Og ikke nok med det: Det er ingen som advarer mot medaljens bakside: Bilforhandlerne er opptatt av å få sin bit av elbil-kaka, og forsikrer at elbil er kjempesmart. Kjøp-kjøp! Men det er faktisk noen skjær i sjøen, foruten rekkeviddeangst og ladeangst:

Vanvittige verkstedregninger

Endel elbileiere begynner også å stifte smertefulle bekjentskap med prisen man betaler for å brøyte vei for ny og eksperimentell teknologi. For noen dager siden kunne man lese følgende på TV2-nettsidene:

Når en elbil som kostet 250.000,- kroner ny får en påkost på mellom 90.000,- og 150.000,- så fort garantien har gått ut, er det såpass mye at det enkleste og billigste er å vrake bilen. Da lurer jeg virkelig litt på den der «grønne linjen»…

Uttalelsen kommer fra Simen Huse, som er daglig leder hos Simco AS i Fredrikstad. Et firma som helt siden 1990 her vært ledende i Norge på feilsøk og reparasjoner av elektronikk i biler. Han nevner tre skrekkeksempler: En bileier som måtte bytte ladeenhet til 90.000,- kroner, bare for delen. En hovedstyreenhet som var gåen, som resulterte i en verkstedregning på over 140.000,- kroner. (Omtrent det samme som bilen var verd.) Samt en kar som hadde kjøpt seg en brukt elbil til 450.000,-, hvoretter man oppdaget en kortslutting i batteripakken så den måtte erstattes. En ny batteripakke kostet 300.000 kroner. Av egen lomme, siden garantitiden var over.

Forsikringsselskapene melder nå også om vanvittige priser på verkstedregninger for relativt normale skader. Årsaken er at moderne biler har sensorer, kameraer og elektronikk nesten overalt, så et speilhus som før kostet et par tusen, fort kan koste det tidobbelte nå. I tillegg er det få bilmekanikere som har høy kompetanse på elbiler. Men først og fremst er det tilgangen på reservedeler for elbiler som er problemet:

Tilgangen på deler, bruktdeler, overhalte deler, eller uorginale deler til drivlinjen er ikke som for fossilbilene. Fabrikkene bruker alle elbil-delene de produserer i nye biler, så skal du ha reservedeler må de plukkes fra samlebåndet. Det tar gjerne ukevis, og fabrikkene tar den prisen de vil. Så elbil-boomen har en bakside som rammer noen hardt. Det skjer ikke så ofte, men det skjer.

To års venteliste i Norge. Minimal interesse i utlandet

Mens ventetiden på de mest populære elbilmodellene strekker seg opp mot utrolige to år i Norge, undres bilprodusenter hvor de kan selge elbiler i et volum som lønner seg. Elbiler er nemlig betydelig dyrere å produsere enn fossilbiler, og derfor vil få kjøpe dem. (Bortsett fra altså i Norge, hvor de vanvittig høye særnorske avgiftene på fossilbiler utjevner forskjellen) Elbiler er heller ikke særlig brukbare for høyfarts-land som Tyskland, fordi rekkevidden synker katastrofalt hvis man vil cruise i 150 km/t eller mer. I tillegg vil utbyggingen av ladestasjoner langs autobahn koste det absurde. Da venter heller tyskerne til det kommer langt bedre batteriteknologi. Hvis den kommer. Det er ikke alltid fremtiden lar seg vedta på den måten.

Dette skaper er imidlertid et problem for bilfabrikkene: Mens norske politikere går i elbil-rus, er det globale elbil-markedet en kuriositet. Mens elbilene sniker seg opp mot en 50 prosents markedsandel i Norge, sier selv Danmark nei takk til elbiler. Dette er grunnen til at Toyota-sjefen Didier Leroy slår ut med armene og møter spørsmålet om merkets skepsis til batterielektriske biler med setningen:«Hvor i h…… kan man selge en elbil?»

Lytt til erfarne bilfolk: Toyota er tvilende og avventende

Leroy har 20 års fartstid i Toyota som heller satser på hybridbiler og hydrogen. Han sitter i selskapets globale toppledelse, og er styreleder i Toyota Motor Europa, så denne karen kan litt mer om å selge biler i store volum enn Erna og La-La-Lan. Han kjenner naturligvis godt til elbil-boomen i Norge, men i Europa utgjorde batteribiler bare 1,6 prosent (!) av bilsalget i andre kvartal. Elbilsalget er også kraftig konsentrert til land hvor inntektsnivået er høyt, og nordmenn vet knapt hvor de skal gjøre av pengene sine: Før kostet en typisk familiebil 400.000,- kroner eller så her i Norge. Tesla er den nye folkebilen, og folk blar gladelig opp 800.000,-. Alt for å redde jorden og klimaet naturligvis. Leroy uttaler:

Det er klart det er mulig at vi bare har salg av nullutslippsbiler i 2030 – hvis du får folk til å betale. Men disse bilene vil fortsatt være relativt dyre. Det er ikke noe land i verden som kan matche de godene man gir elbilene i Norge. Det er helt utelukket.

Som mange andre bilprodusenter, tviler Toyota på at én type drivlinje tar hele markedet, selv om elektrifiseringen vil dominere. Årsaken er (som jeg før har nevnt) tredelt: 1: All produksjon går mot solid state. 2: Det er lettere å gi garantier på driftssikkerheten for en elbil, som jo er like ukomplisert som en mixmaster. 3: Og før eller senere vil oljeressursene nærme seg slutten, og da må bilfabrikkene ha alternativet klart og testet ut for storlansering. Dette gjør at Toyota ikke er i tvil om at elektrifiseringen kommer. Spørsmålet er når og hvordan de skal tjene penger på det?

Det vil alltid være et spørsmål om kostnader. Faststoffbatteriene vil være et langt steg framover, både når det gjelder sikkerhet, ressurstilgang og ladetid. Men det ligger 7-8 år fram i tid, og det er mye usikkerhet knyttet til de store investeringene som må gjøres. Jeg tror ikke vi får fullgode svar på disse regnestykkene før i 2025, sier Didier Leroy.

Og ikke en grønn politiker i Norge vil lytte. Men det bør kanskje vanlige folk gjøre?

Gerald Killmann er visepresident for forskning og utvikling i Toyota Motor Europa, og han tror batteri og hydrogen vil ta komplimentære posisjoner i morgendagens bilmarked:

Veldig forenklet kan vi 30 år fram tenke oss en deling mellom batterielektrisk og hydrogen, som vi idag har mellom bensin og diesel. De er komplementære, på et vis. Men det er for tidlig å sikkert hvordan dette vil utspille seg. Vi har hatt 100 år på å foredle forbrenningsmotoren og optimalisere produksjonsflyten knyttet til denne teknologien

Fasiten fra verdens bilprodusenter er altså klar:

Elbiler vil nok bli stort i fremtiden, men foreløpig er det en kuriositet, for batteriteknologien er rett og slett prematur. Dette bryter med inntrykket man sitter med i Norge, hvor media, reklame og politikere hyller «det grønne skiftet», og stadig nye elbil-modeller pumpes ut på markedet av stadig flere bilmerker. Man får inntrykk av at hele verden snart kjører elektrisk, men det er altså ikke riktig. Hva er det som foregår? Svaret ligger i de to bokstavene R&D.

Bilfabrikker er store, globale greier som opererer med astronomiske tall. Og siden konkurransen er beinhard bruker de vanvittig mye penger på R&D, eller «forskning og utvikling» på norsk. Ingen bilfabrikker kan ta sjansen på å bli fraløpt, og derfor lanserer de alle elbiler med brask og bram. Men disse bilene er mer eller mindre en bigesjeft fra forskning og utviklingsavdelingene. Joda, de er ferdig utviklet og lansert med garantier, men man må være klar over at kjøper man elbil, så fungerer man som laboratorierotte for bilfabrikkene. Det er på ingen måte utrygt å kjøpe elbil, men dette er ikke bilfabrikkenes hovedprioritet. Det finnes skjult risiko, som ingen egentlig har oversikt over.

Det særnorske elbil-eksperimentet redder ikke naturen. Men det redder bunnlinjen

Å utvikle ny teknologi som tåler +/- 50 celcius, troperegn eller ørkentørke like godt, er vanvittig dyrt, og en stor risiko. Det særnorske elbil-eksperimentet er imidlertid en gavepakke til bilfabrikkene, siden nordmenn er villige til å teste ut ny teknologi og løsninger, og endatil betale fabrikkene det bilene koster å produsere. Derfor setter bilfabrikkene alle kluter til i Norge, og melker markedet for så mye kunnskap og penger de kan.

Så får vi se da, hva en ti år gammel elbil blir verd, eller om skrotings-frekvensen blir så høy at politikerne har laget en forbruksfest på nye biler, i stedet for et miljøtiltak. Jeg kan tippe svaret.

 

 

https://www.tv2.no/a/10129837/?fbclid=IwAR0DxovPZL5usYjemUga9KuMW1lbin4LKdbM_mio5KbPOvS-iI0vZoNpiLA

https://www.motor.no/artikler/hvor-skal-vi-selge-elbiler-spor-toyota/?fbclid=IwAR2I3zmprUqkN04uQunD8KNI1k29gF3zlaEzWKpb-QshTxgstW50KGDjHZw

Kjøp Kent Andersens bok fra Document Forlag her!