Kommentar

Elon Musk har en fabelaktig sans for design og estetikk. Det har gjort Tesla til selve symbolet på el-bil. Eierne av en Tesla føler seg i en egen klasse. Her sammen med borgermesteren i Shanghai under åpningen av Tesla Shanghai Gigafactory 7. januar. Foto: Aly Song/Reuters/Scanpix

Elbilsalget i Norge er en absurditet. Salgsboomen oppsto ikke fordi nordmenn er så himla opptatt av å redde jorden fra harmløs CO2, men fordi nordmenn flest er glade i å snyte staten for inntekter, få sponset drivstoff på andres regning, og i tillegg kan snike seg foran alle andre i kollektivfeltet. (Mår‘n dø!) Elbil-boomen har oppstått gjennom en merkverdig sammenfall av pussige omstendigheter, og har to faktorer som foreløpig er nesten fullstendig oversett: Verditap og livslengde. Men la oss ta sammenhengene i rekkefølge: 

Første omstendighet som skapte elbil-boomen var vanvittige særnorske bilavgifter. De gjør at biler alltid har kostet omtrent det dobbelte som i resten av Europa – Sverige inkludert. Ved et pussig sammentreff gjør disse særnorske bilavgiftene fossilbiler omtrent like dyre som det koster å produsere elbiler uten disse avgiftene…med gårsdagens pris på kobolt. Dette innebærer at elbiler som er altfor dyre for europeere, får omtrent normalt norsk prisnivå – såfremt de selges uten avgifter. Men norske politikere er vel ikke så sprø og kunnskapsløse at de tillater at 400 hestekrefters luksusbiler på 2,5 tonn selges uten avgifter??? (Det er lov å le høyt og peke)

Gjennom nok et merkelig sammentreff er det nettopp det norske politikerne har blitt enige om. Særlig partier på venstresiden har gått i bresjen for dette: Sosialister er ellers gruelig opptatt av at alle (særlig rikfolk i luksusbiler) skal bidra til fellesskapet, men nå insisterer de på at de mest velhavende som har råd til ny bil, skal slippe å bidra med noe som helst til fellesskapet. Og jo nyere, større og dyrere elbil du har råd til, desto mer synes sosialistene det er greit du ikke bidrar – samtidig som du får lov å bidra til kø i kollektivfeltet. Utlendinger tror jeg tuller når jeg sier det. Politikere og elbileiere forstår ikke problemet. Like lite som de forstår hvorfor fattigfolk og arbeidsfolk finner det provoserende. Bare svosj forbi køen du. Helt toppers altså!

Toyota-sjefen: «Hvor i helvete kan man selge en elbil?» 

Milliardtapet staten lider gjennom denne dustepolitikken, er ikke en gavepakke til hverken miljøet, barnearbeiderne i koboltgruvene, eller nordmenn flest. Og det blir ikke mindre kø i byene av det, for bil er tross alt bil. Nei, dette er en gavepakke til søkkrike bilfabrikker, som plutselig fikk et marked for eksperimentell innovasjon som måtte gjennomføres.  Du skjønner, politikere som ikke kan noe som helst om teknologi, har pålagt bilindustrien stadig strengere utslippskrav, etter eventyrenes «klarer‘u den, så klarer‘u den» filosofi. Og det gikk som det måtte gå: Til slutt klarte man det ikke lenger, og man endte med «dieselgate» i 2015 – hvor Volkswagen rett og slett jukset med utslippstallene for å overleve.

Det førte igjen til at de samme uvitende politikerne begynte å forlange at alle fossilbiler skal byttes ut med elbiler.  Helt uten minste fnugg av innsikt eller bekymring for konsekvensene. Men fiffen er jo glade i samfunnseksperimenter uten mål eller mening, og det aller viktigste er tross alt å redde jorden fra harmløs CO2-plantenæring, for å stoppe den fiktive klimakrisen. Dette politiske diktatet, har naturligvis samtlige bilfabrikker fått med seg, og nå kaster alle de store seg over oppgaven, med BMW i spissen, og det er to grunner til det – hvorav miljøvern ikke er en av dem:

For det første må de være i forkant av lunefulle politikere og deres innfallspolitikk, så de sikrer et overskudd uansett hva politikere finner på. For det andre går all produksjon mot solid state, (færrest mulig bevegelige deler) og elbiler er ubegripelig mye enklere og mer vedlikeholdsfrie enn stempelmotorer. Etter at digital elmotor-styring ble oppfunnet, kan elbiler meget vel være fremtiden, men lo & behold: Det fantes ikke noe marked for slike biler. Produksjonen er for dyr, og batteri-teknologien slett ikke moden fordi energitettheten er for lav og ladetiden er for lang. Dette skaper nesten uoverstigelige problemer for elbiler i høyhastighetsland som Tyskland. Så hva gjorde bilfabrikkene da tro? De drømte om et nytt marked:

«Hadde det bare eksistert et land hvor mange nok blåser i barnearbeid i Kongo, ønsker å snyte staten for avgifter, snike i køen via kollektivfeltet, forlange drivstoff fra kommunene eller borettslaget og la andre betale regningen, og i tillegg synes det er greit å prompe rundt i 80 km/t til neste ladestasjon…hmmmm. Det kan vel ikke finnes et sånt land?»

Joda. Og ved nok en merkelig omstendighet, er det landet utrolig nok det enste landet hvor «det grønne skiftet» ble gjennomført i kraftindustrien for 100 år siden, og derfor burde vært grundig vaksinert mot klimahysteriet. Men neida. Knapt noe land hiver mer penger ned i det grønne hølet. Sverige er kanskje blitt Sverigestan.  Men Norge er Absurdistan.

Norge har blitt bilgigantenes laboratorium

Sammenfallet av alle disse merkelige omstendighetene, gjør at det norske bilmarkedet er omgjort til verdens største bilteknologiske laboratorium, som bilfabrikkene attpå til kan tjene penger på. Hurra! Og det gjorde politikere uten fnugg av teknisk innsikt så glade, at de bestemte seg for å gå «all in» og vedta fremtiden: I 2025 skal det bare selges elbiler i Norge – for de som tror på julenissen.  Omleggingen til «utslippsfri transport» (via kullkraft fra Tyskland) skal gi 1,5 millioner elbiler på norske veier i 2030, noe som tilsvarer et salg på over 115.000 elbiler og ingen fossilbiler pr. år – noe som igjen beviser at det Norge trenger mest av alt, er mer mattekunnskap og flere kalkulatorer på Stortinget. Men å forvente logikk og realfaglig forståelse i vårt Disneyland-parlament (Som bygde DAB-nett fordi DAB-produsentene sa det var lurt, og nå skal bygge vindmøller fordi vindmølle-industrien sier det er lurt) er helt fånyttes, så la oss riste på huet og gå videre:

Bilfabrikkene gnir seg i henda over dette nye, merkelige markedet som norske politikere har konstruert. Men vettuge nordmenn begynner å klø seg i hodet, for det viser seg at ikke alle kan kjøpe seg flott ny elbil. Bilen er nemlig nordmenns viktigste hverdags-verktøy, og trenger du en hammer med tilhengerfeste, så hjelper det ikke at butikken kun selger elektriske skrutrekkere med lite bagasjerom. Denslags kalles planøkonomi, og har aldri fungert noe sted. Og det er flere skjær i sjøen enn hva CO2-rusa, grønne moral-hippier klarer å se for seg: Kobolt.

Glem billigere elbiler og batterier 

Prisen på kobolt har lenge holdt seg rundt 20-30.000 doller pr. tonn. Men etter 2015 har prisen eksplodert til 75.000,- dollar, og stiger fortsatt. Årsaken er ikke bare at etterspørselen har eksplodert, men også at verdens kobolt-reserver er ganske begrenset, og dertil begrenset til noen få land, hvorav ca. halvparten befinner seg i…(trommehvirvel)…Kongo! Av alle steder. Og Kongo er ikke styrt av velfungerende og ansvarlige politikere med stor sosial samvittighet til glede for Kongo og kongolesere – hvis du var så dum og trodde det. Da hadde de kanskje renset gruvene for barnearbeidere, og fått orden på ting. (Men det kommer nok snart «fairtrade-batterier» som finnen kan kjøpe skal du se, litt som for diamanter)

Nei. Kongos korrupte politikere har solgt Kongos koboltindustri til giganter som Glencore, Randgold Resources og China Molybdenum – og dette er ikke grønne hippier med stor sosial samvittighet som styrer industrien til gode for klimaet, hvis du var enda dummere og trodde det. De styrer etter tilbud og etterspørsel, og ler hele veien til banken, for dette er virkelig en gullgruve: Bloomberg regnet ut at om man bytter ut alle dagens biler med Tesla, trengs det 14 millioner tonn kobolt. Det er det dobbelte av dagens påviste reserver og dermed umulig, men det gir muligheter for en astronomisk prisvekst.

I tillegg ønsker Kongos myndigheter å skattelegge denne gullgruven så de får mer penger å stappe ned i egne lommer.  Til sammen kan og vil dette gi priseksplosjon på elbiler, og ikke minst erstatningsbatterier til elbilflåten som om ti år knapt kommer seg av flekken. Og som ikke det var nok, kan denne ensidige og hysteriske satsingen på «batterisamfunnet» (som ikke går opp matematisk eller økonomisk), fullstendig ødelegge muligheten for andre teknologiske løsninger – som hydrogenbiler. Ikke at det regnestykket ser noe særlig bedre ut, men du skjønner poenget: Den grønne planøkonomien skaper ingenting, men ødelegger muligheter. Det er politisk intervensjon, ikke teknologisk innovasjon. Big difference.

Fakta om elbiler begynner å sige inn

Jeg skal være den første til å innrømme at nye elbiler er kule greier. Problemet er at biler er bare nye så lenge ingen tar dem ut av butikken. Vi kjører alle bruktbil, men nyfrelste elibileiere innrømmer ALDRI en eneste ulempe med elbil, uansett hvor mange «ladeburgere» de må dytte i seg. Til tross for denne egenreklamen, begynner noen betenkeligheter å manifestere seg i markedet: En del nybakte elbileiere sutrer litt over lademuligheter og ladetid. Andre over hvor mange kilometer de faktisk har fått ut av bilen sin – ikke minst i vinterkulda. Ser du en bil i 70 km/t på motorveien uten baklys, og iskald dugg på innsiden av rutene, kan du banne på at det er en elbil som prøver å krype seg hjem. Jorden er reddet! God tur.

En undersøkelse TNS Kantar gjorde tidligere i høst, viser at av drøyt 2.000 spurte, mener halvparten at for kort rekkevidde er den viktigste grunnen til at de ikke velger elbil, men det finnes mange andre grunner, som sikkert danner en komplisert mix:

– Dagens elbiler dekker ikke mitt behov for fremkommelighet (32%)

– Jeg tror de praktiske fordelene vil forsvinne (kjøring i kollektivfelt mm) (30,3%)

– Jeg tror statens økonomiske incentiver til elbilen vil forsvinne (moms-fritak, fritak for engangsavgift mm) (30,3%)

– Lademulighetene på de strekningene jeg kjører er for dårlige (28,2%)

– Jeg er usikker på bilens vinteregenskaper (27,7%)

– Det tar for lang tid å lade (19,4%)

– Jeg har ikke lademuligheter hjemme (18,7%)

– Dagens elbiler dekker ikke mitt behov for plass (17,5%)

– Det er få eller ingen lademuligheter ved mitt arbeidssted (14,7%)

– Det er få eller ingen lademuligheter i min kommune (11,0%)

Verditap og livslengde?

Det som er mest forunderlig med denne undersøkelsen, er ikke hindringene folk oppgir, men hindringene de ikke oppgir: Verditap og livslengde. Pussig nok er dette ikke en faktor i undersøkelsen, og skal jeg tippe var ikke problemstillingen med på spørreskjemaet? Dette er nemlig så lite diskutert og fokusert på, at det nesten er glemt. Det er veldig rart:

Siden biler alltid har vært vanvittig dyre i Norge, har nordmenn alltid vært flinke til å ta vare på bilene sine. Mens europeiske biler gjerne vrakes etter ti-tolv år, har norske biler hatt en typisk livslengde på 16 til 18 år – til tross for salting og rustproblemer få andre land sliter med. Nordmenn har tradisjonelt vært svært opptatt av bruktverdi på bilene sine, og passet godt på dem, men plutselig er det ikke et issue lenger? Hvorfor? Har vi blitt for rike? Er elbil-boomen en boble som får folk til å shoppe i stedet for å tenke langsiktig?

Hva blir egentlig livslengden på en Tesla Model S? Ingen vet. De eldste Tesla-S på veien er rundt seks-syv år gamle, og har fortsatt garanti på batteriet – er det derfor ingen bryr seg?  Dette batteriet blir nemlig langsomt svekket gjennom uunngåelige kjemiske prosesser, og til slutt blir det merkbart. Før eller senere vil rekkevidden på en Tesla falle til under ti mil. Ingen vet når, og ingen vet hvilke biler det vil ramme. Batterisvikt kan komme langsomt eller brått, etter åtte år eller femten år. Ingen vet når, ingen vet hvilke biler det vil ramme, og ingen kan garantere noe, for litiumbatterier er ganske lunefulle greier, og her er bomben: Å erstatte et slik batteri koster i dag rundt 300.000,- kroner, (etter hva jeg kan grave opp) så spørsmålet som vil dukke opp etterhvert blir følgende: Hvem vil våge å gamble på en ti år gammel Tesla Model S? Og hva er den verd? Det samme gjelder naturligvis for en Nissan Leaf? Ville du gamble på en sånn bil? Hvem blir sittende med  svarteper?

Ingen vet noen ting. Men jeg vet alt om dieselbilen min.

Det går an å bytte batteriet på elbiler, men hva vil et slikt batteri koste? Ingen vet. Hva vil jobben koste? Ingen vet. Når det skal lages så mange elbiler, vil det finnes reservebatterier tilgjengelig for ti år gamle elbiler, og hva vil de koste? Ingen vet  – men forhandlere, elbileiere og elbil-organsisasjoner forsikrer at det hverken blir nødvendig eller er et problem. (Big surprise) Kommer det en batterirevolusjon? Ingen vet. Når kommer den? Ingen vet. Vil den innebære en dobling av energitettheten? Neppe, men ingen vet. Vil de batteriene bli billigere enn dagens batterier, all den tid helt nye fabrikker må bygges, og ingen vet hvilke ressurser det blir behov for? Ingen vet. Blir det behov for at samfunnet pøser ut milliarder på ladestasjoner overalt da, eller er det bortkastede penger? Ingen vet. Ingen vet noen ting om samfunnet basert «utslippfri transport», for det er klekket ut av fjols med moralsk klimahysteri i hodet i stedet for teknisk og matematisk kompetanse.

Blir det lønnsomt å bruke f.eks 40.000,- kroner (tenk på et tall) på å bytte batteri i en ti år gammel Nissan Leaf, som bare er verd 45.000, og uansett har maks seks år igjen på veien før mye annet dyrt ryker? Ingen vet. Du kan google deg blå, og finne artikler som spriker i alle retninger, hvorav elbil-lobbyen serverer masse «bull» og grønne skoger. Men ingen vet noen ting sikkert. Det hele er et økonomisk eksperiment, basert på at alle kjøper ny bil, og at ingen biler blir eldre enn garantitiden. Pyramidespill kalles denslags på rotnorsk.

Dermed sitter vi igjen med en reell mulighet for at mange elbiler blir vraket når de er rundt ti år gamle. Noe som vil ende med en forbruksfest på nye biler. Hva er miljøvennlig med det? En ting er sikkert. Jeg kjøper ikke bil til en million, som kan være uselgelig eller verdiløs om 10 år. Og jeg kjøper ikke ny bil som får kortere og kortere rekkevidde, etterhvert som den blir mer og mer slitt. Det er et dobbelt verditap jeg kan klare meg uten.

Min 11 år gamle Ford sMax diesel er akkurat like sprek, har fortsatt 1000 km rekkevidde, og kan «topplades» på tre minutter, akkurat som da den var ny. Og ikke bare det: Deler er billige, og billige bruktmotorer finnes i fleng – og den kan jeg bytte sjæl. Eneste ulempe er at jeg som eneste gjenværende dieselbileier til slutt må betale milliarder i avgifter for å dekke ALLE andres kjøre- og kjøpefest. Det blir dyrt det!