Teslas gigabatterifabrikk utenfor Berlin. Foto: Michael Wolf / CC BY-SA 3.0 / Wikimedia Commons.

EU og FN er i gang med hele fire samfunnseksperimenter på én gang: Omstille hele verden til en hverdag uten energi fra naturens hydrokarboner, noe som aldri er forsøkt før. En helt ny type «sirkulær økonomi», som heller aldri er forsøkt før. En helt ny miljøpolitikk som skal skape bedre vær i år 2100. Og en helt ny fordelingspolitikk som skal fjerne fattigdom og redde naturen på kloden. Ingen kan fortelle hva det vil koste, men ingenting kan gå galt, og alt skal være gjennomført innen 2030. Dette tror folk på, på ramme alvor.

I tillegg er Norge i gang med enda et omstillingseksperiment: Etter 30 år med systematisk avindustrialisering har de samme globalistene som raserte norske hjørnesteinsbedrifter, bestemt seg for at Norge atter skal bli en industrikjempe. Plutselig! Gjennom 30 år har de fortalt at det skulle komme «nye og mer moderne jobber» etter den villede industridøden, men plutselig har de snudd: Fremtiden er atter tungindustri. Ingen kan fortelle hva dette vil koste, men også dette skal være gjennomført innen 2030.

Fra naturens billige energilager til å lage energi med industriprodukter

Det er naturligvis Agenda 2030, FNs bærekraftmål og den ulmende klimakrisen (som fortsatt ikke har innfridd på katastrofefronten etter 50 år med spådommer) som ligger bak disse voldsomme omstillingene. Og problemet verden står overfor, er større en det politikere klarer å få én hjernecelle rundt:

Hvordan bytter man ut naturens gigantiske og billige og ferdigproduserte energikilde, som også fungerer som energilager, med å produsere all energien i sanntid med industriprodukter, og lagre den i enda flere industriprodukter? Hvordan går det regnestykket opp, samtidig som vi dramatisk øker behovet for strøm – uten å ruinere samfunnet, og uten å skape energimangel som vil ramme verdens matvareproduksjon og distribusjon?

Tallene bak disse byggeprosjektene er så kolossale at det ikke gir noen mening. Og det er grunnen til at myndighetene som står bak disse politiske eksperimentene, har rensket vekk alt av tall og beregninger for kostnader og ressursbruk. Svaret er nemlig at kortlivede, ressurskrevende og ustabile vindmøller og solpaneler skal lage energien, og kortlivede og ressurskrevende batterier og hydrogen skal lagre den.

Dermed basta. Bare et totalt forbud mot å diskutere tall, økonomi, proporsjoner, fakta og risikomomenter holder dette korthuset oppe, og klarer man å presse frem et svar på hvordan noe sånt er mulig, får man fortalt at: «Vi klare det.» Som om dét noensinne var en garanti for å lykkes.

Batterimani i vestlige land

Denne «elektrifiseringen» har laget en batterimani som langt overgår selv letingen etter leketøybatterier på julaften: Når samtlige biler i hele verden skal være batteridrevne i 2050, sier det seg selv at behovet for batterier vil ekstrem-eksplodere. Det er batteri-bonanza!

Resultatet er at private kapitalkrefter planlegger en hel skare av «gigafabrikker» overalt i vestlige land. Også her i Norge. Batterier er plutselig «big business» i Norge, som avga sin siste batteriindustri til lavkostland i 1995. Men oppgaven er så stor at privat kapital ikke strekker til. Derfor må batterifabrikkene (og alle andre «grønne» påfunn) få såkalt «risikoavlastning» fra staten, noe som igjen har utløst en hel orgie av subsidier.

Garantiene fra staten i denne korrupte offentlig-private samrøra får igjen aksjeverdier til å eksplodere, og mange er allerede søkkrike før et eneste batteri er produsert. Det ingen medier eller statlige analyser leverer, er en nøktern gjennomgang av planen «Norge som batterinasjon» ved å studere tall, økonomi og fakta rundt internasjonal batteriproduksjon i dag.

Verdens batteriindustri: en beinhard, ressurskrevende industri med små marginer

Batterier er en svært kapitalkrevende business med lave marginer, enorme gruveprosjekter, vanvittige energibehov, store miljøproblemer, kompliserte industriprosesser, lange transportveier og svært langsom teknologisk fremgang på grunn av fysikkens lover. Dette er tungindustri hvor samtlige bransjeledere er basert i lavkostland i Asia. Siste trinn på utviklingen var da Sony fant opp litiumionebatteriet på 1990-tallet, men i 2016 solgte også Sony seg ut på grunn av dårlige marginer.

Japanske Samsung SDI, Panasonic og sørkoreanske LG Energy Solution er de mest etablerte i dag, og alle opplever en eventyrlig salgsøkning. Likevel sliter de med med å nå en driftsmargin på 10 prosent, fordi råvareprisene eksploderer sammen med etterspørselen. Kina er også på ballen med Contemporary Amperex Technology Company Limited (CATL), den mest lønnsomme og raskest voksende batteriprodusenten i verden, med hele 32 prosent av verdensmarkedet, ikke minst fordi de har fordelen av lokale råvarer. Tesla lover å bli minst like store, men også der mangler tallgrunnlaget.

De usikre økonomiske resultatene skyldes rent fysiske begrensninger i selve produktet: Man kjøper inn et enormt volum av råvarer det er knapphet på, hvor litium og nikkel er blant de billigste og lettest tilgjengelige. Deretter skal celler produseres gjennom roboter og automasjon til milliarder av kroner, som må synkroniseres så alt fungerer i harmoni, i tillegg til at dette er kjemisk industri, noe som kompliserer saken ytterligere.

Når man har løst de problemene, skal produktene selges i et kynisk business to business-marked, hvor pris, kvalitet, rykte og forsyningssikkerhet har alt å si – og hvor Norge ikke har noe som helst å vise til. Vi har ikke råvarer, ikke knowhow, ikke erfaring, ikke historikk, ikke kunder og ingen lavkost-forutsetninger for å lykkes med batteriproduksjon. Vi hadde billig, grønn strøm som komparativt fortrinn, men det har batteripolitikerne ødelagt på vegne av EU. Derfor står Norge igjen uten konkurransekraft, men vi skal likevel bli «verdensledende» på batterier? Hvordan? «Vi har en stor mulighet, og vi må klare det!» Makan til sludder!

Men hva med teknologiske gjennombrudd? Vel, gevinstene i batteribransjen kommer heller ikke fra tekniske gjennombrudd. De kommer fra å kapitalisere på produksjonsmidler og redusere kostnadene etter hvert som volumene vokser. Det handler altså om skala, kapital og kostnader, noe som igjen peker mot Kina, derfor vil «megafabrikkene» i høyinntektsland som Norge møte samme skjebne som solcellepanelfabrikker, tv-fabrikker og batterifabrikkene vi engang hadde. Det lukter REC-konkursen lang vei.

Intet nytt fra batterifronten på lenge

Den eksplosive veksten for batteribiler har skapt inntrykk av at batterier er i rivende utvikling. Dét er feil. Den kjemiske grunnteknologien med anode og katode har utviklet seg trinnvis, men ganske lineært over 100 år. Det som har gjort batteribiler praktisk anvendelige, er en revolusjon av børsteløse motorer med digital motorstyring. Batteriene er da heller ikke elektroniske, slik mange politikere later til å tro. De er kjemiske og kan derfor ikke krympes, slik elektronikk kan. Batterifabrikker er kjemifabrikker, ikke elektronikkfabrikker.

Den kjemiske overgangen til litium gjorde batteriene mer energitette, men først og fremst gjorde det batterier lettere. Men ingenting kommer gratis: Litiumbatterier er svært følsomme for varme, tåler utladning og overladning dårlig, og katoden i litiumbatterier magasinerer opp oksygen, noe som gjør dem nær umulige å slukke hvis de tar fyr. Alt dette er vanskelig å kombinere med kravene til et drivbatteri som må fungere i alle temperaturer, lagre nok energi, kan fylles og tømmes med stor nok hastighet uten å smelte, tilstrekkelig mange ganger over mange år – og i tillegg være rimelige.

Fasiten ser du overalt i Norge: Batteribiler så store som bygninger, med drivbatteri på over 500 kilo og pris på over en kvart million kroner, i luksusbiler som kanskje kommer seg frem til bestemmelsesstedet … hvis du kjører langsomt i medvind uten for mange passasjerer. Makan!

Altfor prematur innføring av elbiler

Mange tror at eksplosjonen av batterikjøretøy er et resultat av et fungerende marked hvor stor etterspørsel skaper et tilbud basert på moden batteriteknologi. Også dét er feil. Den nye og store etterspørselen er skapt gjennom FNs klimapolitikk, hvor batteribiler er vedtatt som «fremtiden», basert på absolutt ingenting – av politikere som ikke kan noe som helst om biler eller teknologi. Det ligger ikke noe behov bak, for batteribiler gjør ingenting bedre enn drivstoffbiler. Bil er bil: en metallboks som frakter mennesker i en viss hastighet.

Elbil-boomen i Norge er ikke skapt av bilkjøperne. Den er beordret av EU-politikere med klimapanikk. Euorpas bilfabrikker sto ikke i kø for å lage 70 prosent dyrere batteribiler som ingen vil ha, og som Europa hverken har strøm, infrastruktur eller penger til. Trodde du virkelig på dét? Trodde du Porsche hadde lyst til å produsere Taycan? Nei.

EUs bilfabrikker er beordret til å lage batteribiler, ellers vanket det konkursdrivende bot. «Fremskrittet» er i virkeligheten basert på planøkonomiske prinsipper som fullstendig overser det faktum at prisene på de begrensende råvarene vil eksplodere til ingen lenger har råd til batteribil – og langt mindre erstatte batteriene etter 10–12 år. Hele planøkonomien er frakoblet sunne økonomiske prinsipper, noe som til slutt vil gjøre batteribiler umulige å selge, og destabilisere bilindustrien. Batteribiler er Europas svar på DDRs Trabant.

Så er elbiler fremtiden? Absolutt!

All produksjon trekker mot «solid state», og den forenklede og vedlikeholdefrie drivlinjen på elbiler har enorme fordeler både teknisk, produksjonsmessig, vedlikeholdsmessig og driftsmessig. Det virker helt supert! Drivstoffmotorer med alle sine kjøle-, smøre- og utslippssystemer fremstår som absurd kompliserte i forhold. Problemet er ikke drivlinjen. Problemet er batteriene som ikke holder mål. Og dét er eiere av gamle batteribiler i ferd med å oppdage for fulle mugger. De sitter på en økonomisk bombe, så vel som en brannbombe.

Det finnes da ingenting miljøvennlig i gruvedriften som ligger bak batteriindustrien. Den er like lite «fornybar» som industrien bak vindmøllene. Det finnes heller ikke noen miljøfaktor i å gjøre biler 25 % større og ett tonn tyngre. Og det er definitivt ikke noe miljøvennlig med å bytte ut samtlige drivstoffbiler med batteribiler som blir verdiløse etter 10–12 år fordi det er for dyrt å erstatte batteriet.

Alt dette representerer det motsatte av hva man ønsker å oppnå: Det er tidenes kjøpefest! En veritabel eksplosjon i konsum og ressursbruk. Og advarslene var mange fra oss som har drevet med bil i flere tiår. Men én ting har vi lært av klimasaken og FNs Agenda 2030: Fakta og empiri har ingen som helst effekt på politikken: «Dette må vi klare!»

Ingen logikk over Norges batterisatsing

Det fremstår som helt uforståelig og uforklarlig at Norge plutselig skal bli «verdensledende» i konkurranse med gigantene i Asia. For Norge har heller ingen kjemisk industri med ambisjon om å skape «fremtidens superbatteri» i disse fabrikkene. Det skal andre gjøre.

Vi skal bare kopiere, og dermed vil våre «megafabrikker» være utkonkurrert over natten hvis det faktisk skjer et batteri-kvantesprang som alle har ventet på i 30 år. Ingenting av disse risikovurderingene finner du i offentlige papirer, og NRK stiller aldri spørsmål om dette til politikerne som babler om «industrieventyret».

Det eneste Norge har plenty av, er billige politikere med endeløst av offentlige penger å gi bort. Og det eneste dette «eventyret» har produsert så langt, er null batterier, fire milliarder i subsidieløfter og noen veldig sleipe batteriselgere som har blitt søkkrike.

 

Kjøp «Usikker vitenskap» av Steven E. Koonin som papirbok her og som ebok her!

 

Kjøp «Et varslet energisjokk» her!

 

 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.