Sakset/Fra hofta

Folk er litt for raske med å legge skylden på Arbeiderpartiet for politikken som er ført. Det var tross at Bondevik som var statsminister i syv viktige år: Statsminister 1997 – 2000 og 2001-2005.

Man kan ha Knut Arild Hareide mistenkt for å ville søke en død i skjønnhet. Hvis han skal gå nedenom skal det være ved å gjøre det riktige, og godheten finnes på venstresiden, slik Hareide ser det.

Han har noe til felles med Jonas Gahr Støre som også trodde han gjorde et sjakktrekk da han foreslo på landsmøtet at Norge skulle ta imot 10.000 syrere. Støre ble bønnhørt, det kom 32.000.

Som det heter på engelsk: Be careful what you wish for. Når gudene vil ødelegge noen innfrir de alle deres ønsker.

Hareide har holdt på med å kjenne på englevingene sine i så lang tid at folk begynner å bli lei det. Han tåler ikke å stå i nærheten av en FrP’er, så god er han. Derfor flykter han over på venstresiden, der han kan skubbe seg inntil Støre og Vedum Slagsvold. Han sier han ikke vil ha noe med Lysbakken å gjøre, men det er han pent nødt til hvis det skal bli regjeringsskifte.

Hvis KrF skulle være så gale at de fulgte hans råd vil par tiet begå selvmord. Det virker ikke som om det betyr noe særlig for Hareide og Bekkevold. De skal inn Perleporten, sammen med homofile og muslimer. Hva betyr noen skarve KrF’ere. Eller som Hareide sa: Det er ikke naturlig å snakke om Israel når vi skal konsentrere oss om det som betyr noe.

Når en KrF-leder kan prestere å si noe slikt, er det game over.

Kristelig Folkparti har alltid vært et borgerlig parti. Hvis det krysser den usynlige linjen over til rød side er det ferdig i norsk politikk. Hva skal venstresiden med nok et verdiparti? Det har SV , MDG og Rødt.

Alle som kjenner KrF vet det. Men ikke formannen.

Hareide er ikke alene. Han står for en linje som Kjell Magne Bondevik slo inn på, og som barnebarnet Simen forvalter. Det er et venstreorientert program, full av tredjeverednisme og grønn politikk.

Holier than thou, kaller man det på engelsk. Bevegelser eller sekter hvor det dreier seg om å være mest mulig hellig, eller skinnhellig.

Denne skinnhelligheten har alltid vært et trekk ved KrF, og det har provosert vanlige mennesker som ikke liker blandingen av religion og politikk.

Kåre Kristiansen var den han var. Forfallet begynte med Bondevik, og fortsatte med Valgerd Haugland. Kursen mot venstre har vært tydelig lenge. Med Hareide når den en fullbyrdelse. Han velger den logiske endestasjon.

Men er partiet like ivrig på å forsvinne ut av historien+