Henrik Sundt De to Google-lederne/eierne Larry Page og Sergej Brin, blir spurt av en ansatt om det var mulig å se noe positivt ved resultatet av valget i USA: The audience of Google employees, and the executives on stage, burst into laughter. “Boy, that’s a really tough one right now” says Brin.
PR-nestoren Hans Geelmuyden tar betimelig opp spørsmålet om hvorfor ikke vestlige journalister forstår mandatet sitt bedre, og spør: Hvor arrogant går det an å bli?
Geelmuydens bakteppe er selvsagt store deler av den vestlige presses – journalisters og kommentatorers – overraskelse over at velgerne i land etter land søker mot partier den samme pressen forakter. Hans første «eye-opener» var resultatet etter Brexit:
Etter Brexit avstemningen ble jeg så overrasket at jeg tok en ukes reise fra Cambridge, opp til Midlands, ned gjennom Wales, til Cornwall og tilbake til London. Jeg skulle ikke langt bort fra London før jeg møtte lokalsamfunn i forfall, arbeidsledighet, rus og fedme. Etter turen spurte jeg meg selv hvorfor ikke norske journalister hadde vist meg denne siden ved det britiske samfunnet? Jeg innså at jeg måtte forsøke å trenge ut av ekkokammeret mitt.
Ikke desto mindre var overraskelsen like stor da Trump vant:
Etter Trump-seieren i USA ble jeg overrasket på nytt. For meg er det uforståelig at noen kan stemme på en uforutsigbar bølle. Jeg trodde jeg forsto USA etter å ha bodd noen år i New York på begynnelsen av åttitallet. Men jeg forsto bare New York. Jeg forsto verken Kentucky eller Ohio eller andre stater Trump vant.
Geelmuydens vei ut av eget ekkokammer gikk i første omgang til litteraturen i håp om å forstå Brexit og Trump bedre. Først leste han «Farvel til Eddy Bellegueule», en bok som beskriver oppveksten i en avindustrialisert liten by i Nord Frankrike, og der håpløsheten og sinnet som brer seg når ingen lenger trenger dem som bor der resulterer i Le Pen-velgere. Etter Trump-valget stod J.D. Vances bok «Hillbillyens klagesang» for tur.
Men resultatet etter det svenske valget overrasket ikke Geelmuyden. Firmaet han jobber i dekker Skandinavia, og da sier det seg selv at innsikten bør kunne bli dypere og bredere enn i tilfellene Brexit og Trump.
Der dansker og nordmenn har diskutert innvandring i årevis, har den svenske liberale eliten undertrykket innvandringsdebatten i Sverige like lenge. SVTs voldsomme overtramp etter partilederdebatten er et alvorlig krisetegn. Alle de svenske partilederne deltok i den samme debatten. Alle fikk anledning til å skyte ned Jimmie Åkessons uttalelser om innvandrere til Sverige i den samme debatten. Likevel trodde redaksjonsledelsen i SVT at den ga legitimitet til Åkessons synspunkter ved å la ham slippe til i sendingen. […] Eva Landahl, ansvarlig for SVTs valgdekning, fikk SVT til å se ut som et propagandaministerium. Slik gjorde hun statskanalen til en del av statsapparatet.
Landahls overtramp er et tegn i tiden, mener Geelmuyden, som videre beretter om daglige opplevelser av vestlige journalister som velger side med makten og formidler en virkelighet folk ikke kjenner seg igjen i. Mediene snakker til folk, ikke med folk. Resultatet blir at mediene opptrer som et moraliserende Sannhetsministerium, i stedet for gjøre den jobben de er ment å utføre: å være uavhengige og kritiske, stille gode spørsmål enn å komme med politisk korrekte svar og å holde maktapparatet på alerten. Avslutningsvis treffer han spikeren på hodet:
Journalister over hele den vestlige verden har skrevet side opp og side ned om populisme og «fake news» de siste årene. Hva om de fremover i stedet retter blikket mot sin egen evne til å rapportere virkelighet?
Bestill Douglas Murrays bok “Europas underlige død” fra Document Forlag her!
