Kommentar

Rembrandt Landskab med den gode samaritaner

Den som ikke tar hånd om sine egne slektninger, og spesielt sin egen nære familie, de har forlatt troen på Jesus og er verre enn den som aldri har kommet til tro. 1. Timoteus 5.8

Jeg har som de fleste andre nordmenn avtjent min verneplikt. For min del fant det sted i 80-årene. Mikhail Gorbatsjov hadde overtatt ledelsen av Sovjetunionen, men den kalde krigen var fortsatt svært kald. Vi som var i marinen opplevde det til stadighet. Det var ikke uvanlig å komme i nærkontakt med sovjetisk overvåking og marine. Jeg glemmer ikke den gangen vi hadde felles øvelse med land fra NATO og en sovjetisk ubåt ble oppdaget. Det hele fant sted i norsk farvann og alle våpensystemer om bord ble armert. Det var ingen øvelse. Vi gjorde oss klare til det vi var trent for, plikten til å verne vårt fedreland. Det høres sikkert svulstig ut, men det var det det handlet om; Oss eller kommunistene. Vår frihet og sikkerhet. Vår plikt til å forsvare og ta vare på dem vi var glade i.

Hva er et lands regjering viktigste oppgave? Ved valget i Sverige er det blitt et ubehagelig spørsmål, og for mange politisk korrekte mennesker er det blitt et spørsmål de ikke ønsker å svare på. Spørsmålet avslører nemlig hvordan tilstanden er i deler av dagens Sverige. Regjeringens viktigste oppgave er folkets sikkerhet, ta vare på sine nærmeste, alt annet er underordnet. Man kan bruke så mye penger man vil på velferd og samferdsel, har ikke folket sikkerhet, er det hele uten betydning.

For inntil få år siden var sikkerhet et tema man forbandt med utenriks- og sikkerhetspolitikk. Ingen trodde det skulle bli nødvendig å diskutere sikkerheten for egne borgere i fredstid. Men tidene forandrer seg, og plutselig er vi kommet dithen at tryggheten for mange er borte. Ikke bare borte, men vi skal ikke engang få lov til å forvente at et lands politikere tar den på alvor.

Vi har blitt vant til redselsfulle historier fra Sverige. Selv kommer jeg aldri til å glemme fortellingen om den blonde jenta som flyttet til nytt sted og ny skole og som fikk buksene dratt ned i skolens kantine og utsatt for seksuelle krenkelser, alt fordi hun var blond og spennende. Det endte med at jentas familie måtte flytte fra stedet.  Hennes historie er ikke unik, Aftonbladet har avslørt mengder av lignende, men det får ikke konsekvenser, få synes å bry seg. Det er også vanskelig å glemme hva Aleksandra Boscanin skrev i lederen i Gøteborgposten, etter at Sylvi Listhaug hadde besøkt utrygge områder i Stockholm og fått mye negativ kritikk. Svenske politikere hevdet Listhaug besøkte de utsatte områdene for å skåre billige politiske poeng og mente hun burde be om unnskyld, noe som fikk Boscanin til å skrive:

Det är inte Listhaug som borde be om ursäkt, utan Wanngård och Fritzon. Dock bör ursäkten inte främst vara riktad till den norska invandringsministern, även om man behandlat henne felaktigt, utan till de som lever i utsatta områden och som fått sin frihet inskränkt av kriminella – för att sedan få höra att deras verklighet är nonsens.

Norske medier brydde seg ikke om hva Aleksandra Boscanin skrev, men hun pekte på hva som er det viktigste for våre politikere. Sikkerheten og tryggheten til dem som står dem nærmest. I iveren etter å redde hele verden glemte de sine nærmeste. Eller kanskje enda verre; avviser deres virkelighet som nonsens.

Vi har forlatt hva vi tror på, ingen trenger å hevde noe annet, og i Sverige mer enn de fleste andre land. Jeg skal ikke påstå at det er årsaken til at flertallet av dagens svenske politikere glemmer sine egne, men en ting er sikkert: På fruktene skal treet kjennes, og fruktene av svensk politikk smaker ikke godt for mange i dag.

 

Bestill Douglas Murrays bok “Europas underlige død” fra Document Forlag her!