Sakset/Fra hofta

Tungt væpnet politi ved åstedet på Sagene der det ble skutt for to uker siden. Foto Øyvind Thuestad

Det har vært flere tilfeller av skyting på åpen gate i Oslo, og politiet er naturlig nok bekymret. De klarer å taue inn kjente skikkelser fra «miljøet». Men mennene vil ikke snakke med politiet. De møter en mur.

Dette er ikke tilfeldige «harde» enkeltpersoner. Det er «koden» i miljøet: -Ikke snakk med politiet.

– Ingen av dem vi tar inn ønsker ikke å snakke med politiet. Det går med mye tid til å etablere fakta rundt hendelsene. Det er et stort persongalleri og vi må sortere de opplysningene vi får bit for bit, sier etterforskningsleder Roar Kvassheim ved avsnitt for spesiell etterforskningsinnsats i Oslo politidistrikt til NTB.

Politiet har vært tvunget til å løslate flere. De får ikke noe på dem. Hvis alle tier og vitner ikke tør si noe er det en effektiv måte å blokkere etterforskning på. Politiets oppgave blir tung.

Onsdag kveld ble fire menn i alderen 19 til 31 år pågrepet med et våpen på Tøyen. Alle mennene satt torsdag fremdeles i politiets varetekt, samtlige er siktet for grov ulovlig bevæpning. De fire vil bli avhørt før det skal tas stilling til om noen av dem skal framstilles for varetekt fredag.

– Pågripelsen av de fire ble gjort av en sivil patrulje som fant både våpen og ammunisjon, sier Kvassheim. (NTB)

Politiet skal nå undersøke om hylsene fra skytingen på Sagene og Ensjø passer til det beslaglagte våpenet.

Kvassheim sier de ønsker å dempe konfliktmiljøet mellom gjengene. Er det sannsynlig at politiet har mulighet til å oppnå et slikt mål? Det høres ut som tenkning fra 90-tallet.

Kanskje heller politiet skulle vurdere å involvere publikum mer, mens de ennå tør?

Alle som til nå har vært i politiets søkelys kommer fra sentrale deler av Oslo eller nord i Groruddalen. Samtlige er ganske unge menn, kjent av politiet fra flere tidligere straffesaker som omfatter narkotika, vold eller ran.

Politiet kunne selvsagt gått ut med langt mer informasjon om hvem , hva og hvor. Det ville aktivert publikum. Men i stedet virker det som om informasjonsstrategien går ut på det motsatte: Å beskytte og skåne grupper som per definisjon er sårbare og skal beskyttes.

Politiet må bestemme seg for hvem de skal beskytte. Det er ikke sikkert det er mulig å gjøre alle til lags.