Kultur

Nå vet man ikke om det er den faglige fornuften som har fått byrådspolitikerne i Oslo til å vende tommelen ned for Bjarne Melgaards og Snøhettas spektakulære prosjekt «A House to Die in». Det kan skyldes noe så enkelt som en folkelig motvilje mot oppskrytte kulturprosjekter. Melgaard selv har ikke så mye å si om den negative meldingen fra politikerne, annet enn at det er typisk norsk å være mot det nye.

Det har derimot Snøhettas daglige leder Kjetil Trædal Thorsen, som ikke kan skjønne at et slikt avansert kunstprosjekt får politisk motbør. Han er helt imot at dødshuset bør bygges på en annen tomt, for bygningen er perfekt innpasset områdets topografi, utsikt og himmel- retning. Med en slik spesifikasjon er det forståelig at Snøhettas mange prosjekter er helt malplassert i forhold til det arkitekturprofessor Christian Norberg-Schultz kalte «stedets ånd». Begrepet omfatter langt mer enn topografi, utsikt og himmelretning, det har med kulturhistorie, innarbeidet bruk, og ikke minst den stedlige auraen.

Det er slike forhold hverken Melgaard eller Snøhetta-lederen har noen innsikt i. For dem handler det primært om dødshuset potensiale i seg selv, at det får en optimal utsikt og kan dominere et landskap i forhold til kompassnålens presise diktat. Selv ikke Plan- og bygningslovens paragrafer 29-1 og 29-2 om tilpasning til landskapets egenart og eksisterende bebyggelse, er noe å bry seg om, for «A Hose to Die in» er et kunstverk som trumfer alle lover og kulturhistoriske tradisjoner.

Byrådspolitikernes melding må ha vært litt av en kalddusj for Melgaard og Snøhetta. De er vant til rød løper og nesegrus beundring, samme hva de produserer. Men saken ligger ennå ikke helt død. De kan jo sende en petisjon til Dronning Sonja, som er en kunstner og kunstskjønner med stor kulturell kapital og innflytelse, så får vi se om hun kan få prosjektet til å gjenoppstå fra de døde.