Kultur

Det er ikke alle forunt å få laget et eget hus til å dø i, tegnet av et berømt arkitektfirma, som må ha noe å leve av. Nå er det vel ikke Bjarne Melgaards ambisjon å dø med det første, han må jo få ferdig dødshuset på Ekely, slik han kan vandre heden i en proper arkitektonisk ramme signert Snøhetta. På den måten kunne dødsboligen også bli et hellig minnested og mausoleum for Norges mest omtalte samtidskunstner. Noen må bare hindre at han dør på et gamlehjem.

Mulig Melgaard allerede har fantasert i de baner, for når han dør, så står jo mausoleet der fikst ferdig. Han trenger ikke engang å begraves, bare velsignes in situ av skriftkloke prester og legges i en kiste av sort larvikitt med glasslokk. Kisten bør jo tegnes av Snøhetta, i en aparte form med skjeve vinkler og kule åpninger. Oslo kommune må selvsagt ordne med åpningstider og språkmektige guider, som kan geleide turister inn i gravkammeret til Norges største kunstner etter Edvard Munch.

Med tanke på at Riksantikvaren har sendt søknaden om dødshuset i retur, og bedt kunstneren og arkitektfirma om mer utfyllende informasjon, bør de tenke mer langsiktig på prosjektet. Men naboene, det vil si kunstnerne på Ekely, kommer uansett til å protestere. De tenker visstnok ikke på estetikkene og arkitekturen, men på alle de fredede innsektene og blomstene som ikke tåler dødsformer og dødstanker. For Ekely-kunstnerne mener selv at de er like samtidsorienterte som Melgaard, og er bare bekymret for småkrypene i det grønne.

Ingen våger å snakke om estetikken hos Melgaard og Snøhetta. Begge er kanoniserte og immune mot estetisk vurdering. Pirker du litt i fernissen, eller enda verre, påpeker Melgaards kunstneriske mangler og Snøhettas tradisjonsfiendtlige bygningsformer, så begår du en dødssynd og blir raskt ekskommunisert av kultureliten. Her er det opplest og vedtatt at Melgaards kunst og Snøhettas arkitektur befinner seg hinsides menneskelig dømmekraft. Det er vel bare et tidsspørsmål før de blir helgenerklært av Paven. For det må da bero på en rekke mirakler at både kunstner og arkitektfirma har klart å nå en så opphøyet status på det norske Parnasset?

Miraklenes tid er altså ikke forbi, man må bare innynde seg hos estetikkens og pengemaktens presteskap. Her finner vi både magien og midlene som kan forvandle selv et bananskall til et genialt kunstverk. Det er en makt som kan sidestilles med Vårherres skaperord i 1. Mosebok. Bli Lys! sa Herren. Bli kunst! sier presteskapet i det internasjonale kunstmarkedet, som om det er en sakral handling, mens det egentlig dreier seg om økonomisk fortjeneste.

Bjarne Melgaards hus til å dø i blir sikkert reist på Ekely, skjønt det hadde passet bedre på en kirkegård. Italienerne ville hatt sans for dette. På sine kirkegårder bygger de store mausoleer til familie og slekt, i en og to etasjer, som kan huse både døde og levende. Det interessante er at de ikke er bygget i en enhetlig stil, men henter forbilder fra antikkens templer, renessansen villaer og barokkens pompøse byggverk. Det finnes også helt moderne mausoleer med kasseform og flate tak. Men kirkegården mangler en Snøhetta-klump.

I et slikt, nesten postmodernistisk bygningsmiljø, ville Melgaards dødshus passet inn. Det ville nok sikkert sett merkelig ut for de tradisjonsbevisste italienerne, men siden konteksten er en nekropol, og de døde har lik status i dødsriket, er toleransen stor. Nå er jo ikke Ekely-området en kirkegård, så tilpasningen her blir langt mer problematisk. Det finnes nemlig lovverk og bestemmelser for tilpasning av nye bygninger, noe Riksantikvaren innskjerpet for bare noen få uker siden. Men selv jussen må nok her bite i gresset, og la pengemakten og det estetiske presteskapet få viljen sin. Vi får bare håpe at dødshusets makabre dialektikk også bærer i seg kunstprosjektets undergang.

Mest lest

Den franske tragedie

Folkesjela