Kultur

For et par uker siden bekjentgjorde Riksantikvaren at han ikke hadde noen innsigelser mot at Bjarne Melgaard kunne bygge sitt «Dødshus» på Ekely. Siden bygget kom til å ligge utenfor fredningssonen ville det også ligge utenfor det saksområdet Riksantikvaren hadde ansvaret for etter kulturminneloven. Mange trodde da at saken var endelig avgjort og at Melgaard kunne bygge i vei, men det er en forhastet konklusjon. Det vil ikke bli gitt noen byggetillatelse eller komme noe avslag før saken har vært igjennom de administrative og politiske etater i Oslo kommune.

På dette kommunale planet vil Melgaards «hus til å dø i» bli vurdert etter Plan- og bygningsloven, spesielt § 29-2, som også kalles «Skjønnhetsparagrafen». I følge denne paragraf skal et tiltak ha gode visuelle kvaliteter i seg selv og i forhold til de bygde og naturlige omgivelser det skal plassere i. Selv om «Dødshuset» i seg selv skulle ha gode visuelle kvaliteter stilles det strenge krav til om det passer inn i den eksisterende bebyggelse og de naturgitte forhold. Det betyr at kommunen i sin saksbehandling vil måtte legge mer vekt på tilpasningen enn tiltakets gode visuelle kvaliteter.

I denne prosessen kan mye gå galt, for selv om byggesaksbehandlerne konkluderer med avslag, kan politikerne underkjenne dette og gi tillatelse, eller det kan gå motsatt vei. Det kan også ende med avslag på begge nivåer, eller tillatelse. Uansett vil det komme klager, fra naboer, foreninger og andre med klagerett. Her er det mange instanser og nivåer som kan føre til at det tar måneder å få saken ferdigbehandlet, ja kanskje år. Saken kan også til slutt havne i departementet.

Her er et altså mange skjær i saksbehandlingen, samt utrivelige vedtak som kommer til å tære på Melgaards lengsel etter sitt hus å dø i. Det kan jo faktisk også gå ut over kreativiteten og svekke hans kunstneriske renomme og salgspotensial. Vi får bare håpe at han ikke vandrer heden før den tid og at huset blir stående tomt. Hvis det blir bygget da. Med tanke på all den kjøpelyst han har møtt hos investorer og samlere vil de sikkert kunne finansiere dødshuset post mortem.