Kultur

Foto: Document

Det midlertidige minnestedet etter terroren 22. juli 2011, som sist søndag ble avduket foran Høyblokken i Regjeringskvartalet, viste oss en trist og følelseskald løsning. Selve minnestedet består av en lav kvadratisk ringmur, der et par rektangulære felter er fylt med tromlet glass, som visstnok skal symbolisere de knuste vinduene i regjeringsbygget, mens det egentlige tyngdepunktet er minneveggen. Den er laget av en gjennomsiktig, rektangulær akrylvegg der navn og alder på alle ofrene er skåret ut. I bakgrunnen ser vi Høyblokken og noen trær fra Lindealleen. Det er også lagt inn en rekke belysningspunkter som skal friske opp det iskalde minnemiljøet.

Nå er ikke dette minnestedet utformet av noen kunstner, jobben er gjort av et arkitektfirma på oppdrag av Statsbygg. At det er arkitekter som har utformet stedet ser vi med en gang, som alltid gnager de på en stilløs minimalisme. Det er rette linjer og vinkler i en streng og følelseskald innramming. Her er det intet menneskelig element som kan minne om sorg, savn og lidelse, ingen emosjonell dimensjon som kan peke i retning av terror og tragedie. Minnestedet utstråler bare kulde og fravær av humanitet.

Dette er ikke et sted man går for å minnes de drepte ofrene, følelseskulden får oss snarere til å tenke på den kyniske drapsmannen som var nådeløs i sin mentale ondskap. Ofrenes nærvær på minnestedet blir bare redusert til bokstaverte navn i dette gjennomsiktige nettverk av linjer på minneplaten. Grøss og gru for en minimalistisk ufølsomhet. Heldigvis er minnestedet bare midlertidig. Vi får håpe at det endelige minnestedet får en mer human betoning, der ofrenes menneskelige egenart kommer i fokus.