Gjesteskribent

Det er ikke bare den engelske enfant terrible Nigel Farage, eller den danske rikmann Lars Seier Christensen som sier det: At Storbritannia skal ta sin hatt og paraply og forlate Brüssel så snart som mulig er; og at Theresa May ikke kan løse brexitknuten, fordi hun er altfor bløt og hovedstrøms.

Det venter Storbritannia muligens bedre økonomiske muligheter utenfor enn innenfor. Det vet jeg ikke. Men noe tyder på at flere briter ønsker å forlate EU i dag, sammenliknet med 2015.

Forleden gikk Boris Johnson, utenriksministeren. Det går for langsomt, mente han. Ikke engang han, De konservatives offensive midtbanespiller har kunnet få fart på sakene. Han er tilsynelatende omringet av politikere, hvis eneste vilje er ikke å ville noe, uansett hva et flertall av befolkningen måtte ha stemt seg frem til.

Saken er – og er ikke begrenset til de britiske øyer – at hovedstrømspartiene i hele Vest-Europa snart ikke har noen løsning på noe som helst, om det så er Unionen, immigrasjon eller forsvar. Nettopp slik lektor emeritus Henrik Jensen skrev i Jyllands Posten i anledning av toppmøtet i Nato med en treffende karakteristikk:

«Etter anden verdenskrig forduftet alle europeiske hærer, flåter og luftstyrker, eller rettere: De ble byttet bort til fordel for velferdsstater. Det levde vi fett på i mange år, men ved alle solemerker synes den tid å være over, likesom med den politiske konsensus, som bår denne fete kuers tid.»

Sentrum, som vi så lenge har festet vår grunnlovsforankrede lit til, kan hverken holde noe sammen, eller gripe til handling, ja se bare på Merkels Tyskland. Hva det politiske sentrum kan, er med en aktuell metafor å sparke ballen inn i et hjørne, hale ut tiden og med nød og neppe unngå å tape i den forlengede spilletid.

Opprør er brutt ut innenfra, malingen skaller av, de etablerte partiene slår sprekker, fundamentet forsvinner mens de nominelle makthavere nettopp holder «skinnet på nesen». Det kan neppe fortsette slik, for om ikke lenge følger straffesparkkonkurransen, som vil sende det ene laget hjem. Blir det Merkels? Mays?

I mellomtiden stiller journalister, skuespillere og mediekjendisser seg i rekke og rad for daglig å skjelle ut den amerikanske president, hvis det ikke helt generelt er «populistene» det gjelder, og det vil si alle dem som ikke er glade og søte og venner med de riktige meningene. De utviser en taper-attityde, vrenger Lars Trier Mogensen i DRs Deadline. Mogensen glemmer bare konteksten. Som er at så lenge sentrum ikke har noe svar på det som oppleves som de største strukturelle problemene i vår tid, i våre samfunn, vil folk søke hen mot høyre eller venstre, slik som jo skjer så eklatant fra Italia i sør og Sverige i nord, hvor Sverigedemokratene såmenn ligger an til å bli det største partiet i Riksdagen etter det kommende valg i september.

Den såkalte elite på midten har kun seg selv å takke for denne utviklingen.

Om man søker alternativer til den aktuelle handlingslammelse på midten av europeisk politikk, kan man imidlertid se hen til Østerrike, hvor en ny og handlekraftig konservativ regjering er tiltrådt og ironisk nok samtidig har overtatt EUs formandskab. Timingen er sigende for de muligheter som plutselig åpner seg for utilfredse europeere, etter flere årtier med stillstand og aksept for tingenes uorden for så vidt angår Unionen, innvandringen og forsvar.

Med hensyn til den muslimske tilstrømning ønsker den østerrikse regjering hva den selv døper en kopernikansk revolusjon, et navn tatt fra den polske astronom Nikolaus Kopernikus, som studerte i Italia på 1500-tallet, og vendte opp ned på det dengang var det vedtatte verdensbilde med sin teori om universets oppbygning. Ifølge Kopernikus var jordkloden ikke et ubevegelig sentrum, men én av flere planeter, som kretser om solen med en daglig rotasjon om sin egen akse.

På samme måte med Europa. EU er ikke et ubevegelig sentrum, men en av flere planeter som kretser om enda flere nasjoner, som ledes av de angjeldende folk med hver sitt språk, kultur og historie. Det er de forskjellige folkeslag, det er solen, ikke de dyrt betalte byråkrater i Brüssel.

Men sammenlikningen går enda lengre. For på samme måte som i 1500-tallets Europa kan dogmet om asyl og innvandring, som har stått så sterkt de seneste generasjoner, avskaffes, hvis de empiriske observasjoner tilsier det. Det er her vendingen ligger. I et nytt verdensbilde.

Kopernikus’ skrift om det nye verdenssystem spredtes tidlig på 1500-tallet blant venner og kolleger, men han avstod selv fra å offentliggjøre det. Polakken var en tradisjonell mann, og dertil lønnet av kirken. Ikke helt så med den nåværende østerrikske regjering. Den sier likefrem hva den har erfart og ønsker, nemlig at asylinnvandringen destabiliserer Europa, og at asylretten av den grunn må avskaffes.

Det er en helt ny politikk, som tidligere bare kom fra kritikere og partier utenfor parlamentarisk innflytelse. Nå kommer den fra Østerrikes kansler Sebastian Kurs. Det peker fremad. For det er avgjørende hvem som skal bære lasten og står på for et nytt Europa, basert på realisme og nasjonal selvråderett i de mest vitale av spørsmål.

Hvis «nedenfra» og «ovenfra» virker sammen, kan taperne bli de nye vinnerne i europeisk politikk.

 

 

Støtt Document 😊

Vi setter stor pris på om du kan gi et månedlig beløp. Dette gir oss en forutsigbar inntekt og gjør oss i stand til å publisere mer og bedre.Bestill Douglas Murrays bok “Europas underlige død” fra Document Forlag her!