Amerikanerne opprettet en ny base utenfor Manbij så sent som 8 mai. Foto: Rodi Said/Reuters/Scanpix
Tirsdag annonserte lederne for de kurdisk-ledede Folkebeskyttelsesstyrkene (PPU/YPG) at de vil trekke sine rådgivere ut av Manbij. Tilsynelatende er dette en viktig seier for Tyrkia, men nyheten (kabalen) har flere skjulte faktorer, og det er slett ikke sikkert at kurderne blir de største taperne.
PPUs overraskende kunngjøring kommer dagen etter at Tyrkia og USA ble enige om et veikart for å få de samme styrkene ut av Manbij, som ligger vel fire mil syd for den tyrkiske grensen, ved Eufrats bredder.
Et lappeteppe i en labyrint: Kartutsnittet viser situasjonen i de nordlige delene av Syria i dag. Det grå er tyrkisk territorium, det lysegrønne er tyrkisk-okkupert syrisk territorium, de helgrønne områdene i provinsen Idlib er i navnet kontrollert av diverse syriske opprørsstyrker – blant dem flere som har blitt evakuert fra bl.a. Øst-Ghoutha – men i realiteten er det tyrkerne som bestemmer det meste. De gule områdene er syrisk territorium, vesentlig på østsiden av Eufrat, som kontrolleres av de amerikansk- og franskstøttede PPU-styrkene, mens det røde representerer områder kontrollert av de iransk- og russisk-støttede syriske regjeringsstyrkene. Manbij (som er ringet rundt) ligger på vestsiden av Eufrat, og kan nå være ofret av kurderne i en gigantisk byttehandel vi ennå bare ser konturene av. (Utsnitt hentet fra: https://isis.liveuamap.com/
Tilsynelatende er dette en stor seier for Tyrkia, hvis utenriksminister, Mevlut Cavusoglu, møtte USAs utenriksminister, Mike Pompeo i Washington DC mandag. I en felles uttalelse viste de to til enighet om å opprette et veikart, som de begge forplikter seg til å sette ut i livet, etter videre møtevirksomhet rundt detaljene.
Mye taler for at disse møtene vil bli foregrepet av en rekke omrokkeringer på det syriske kartet, der uttrekkingen av Manbij er bare én av flere:
PPU/YPG trekker seg utav Manbij over til den andre (øst) siden av Eufrat. Dette delvis som et resultat av det har vært, og er gnisninger mellom de kurdiske lederne og de arabiske klanene som utgjør majoriteten av befolkningen i dette området. Blant annet har de lokale araberne klaget på tvangsutskrivning av arabere til obligatorisk militærtjeneste i PPU/YPG.
Dette vakuumet vil ikke bli fylt av tyrkerne, men av syriske (altså arabiske) opprørsstyrker. De skal ha godtatt å oppgi sitt fotfeste i og rundt Idlib (under delvis tyrkisk kontroll og beskyttelse), mot flytting til Manbij og områdene vest for Eufrat. Muligens ligger det an til en avtale om felles amerikansk-tyrkisk kontroll over selve byen Manbij og over Eufrat.
I henhold til document.nos kilder skal så syriske regjeringsstyrker under kontroll av russerne overta kontrollen av Idlib-regionen.
De siste dagene har det så kommet flere forlydender om at russerne, det syriske regimet, Jordan, Israel og opprørsstyrkene i sør har blitt enige om at syriske regjeringsstyrker – ikke iranere og Hizbollah – skal få overta de opprørskontrollerte lommene rundt Dera’a (der opprøret startet i 2011), mot grensen til Jordan, og rundt Quneitra på den syriske siden av Golan (altså mot Israel) uten kamp! (Flere ganger det siste året har det vært harde kamper mellom Da’esh/IS og andre opprørsstyrker i disse sørlige lommene.)
Det kan bare bety at også flertallet av disse opprørsstyrkene har godtatt fritt leide mot å få et tilholdssted et annet sted.
Det er en viss fare for at Afrin, området tyrkiske styrker inntok den 18. mars i år, vil være et av disse områdene. Det vil i så fall være en stor seier for Erdogan og Tyrkia.
Det største usikkerheten i denne kabalen knytter seg til hva som vil skje med Det kurdiske arbeiderpartiets (PPK) hovedbase i Qandilfjellene, 626 km øst for Manbij. PPK, som regnes som en terroristorganisasjon av USA, EU og Tyrkia, er PPU/YPG-styrkenes ideologiske fettere. De siste ukene har tyrkiske styrker bombet og okkupert stadig større områder, dypt inne i irakisk Kurdistan. Ifølge de siste meldingene står nå tyrkiske styrker kun 23 km fra PKK-ledelsens hovedbase, og den tyrkiske avisen Al-Sabah melder natt til onsdag at et avgjørende angrep mot Qandil er nært forestående.
Det skal holdes valg i Tyrkia den 24. juni. President Recep Tayyip Erdogan blir da ganske sikkert direktevalgt til presidentembetet han allerede innehar. En kommentator i den svært Erdogan-vennlige avisen Yeni Safak skrev senest tirsdag at det tyrkiske flagget vil vaie over Qandil (høyeste topp er Haji Ebrahim, 3587 moh) på valgdagen.
Kommentaren avsluttes slik:
«Of course, when Qandil is taken, a multinational headquarters that has been striking the entire region, and the operation center of the U.S./Israel will also be destroyed. But the real operations will come after the elections. That is when Turkey’s voice will rise.»
– Selvsagt, når Qandil er tatt, det multinasjonale hovedkvarteret som har rammet hele regionen, operasjonssenteret til USA/Israel vil også bli knust. Men de virkelige slagene vil komme etter valgene. Det er da Tyrkias stemme vil stige. (document.nos oversettelse)
Tyrkia-kjennere på alle sider av grensen vi har snakket med avfeier dette som valgflesk for å sikre Erdogans valgseier. Mange, faktisk de fleste her i regionen innser at USA og NATO ikke vil kunne tåle et brudd med sin viktige østflanke. De liker det ikke, men forstår likevel at Vesten og verden for øvrig er nødt til å utstå Erdogans drømmer om fullstendig tyrkisk dominans i hele regionen, med seg selv som den nye kalifen. NATO og Vesten lukker øynene for massefengslinger, utallige, grove menneskerettighetsbrudd og lar Erdogan fortsette som den reneste Odelsgutten på Evenstad. Men også han tok til vettet og sluttet med å plage tjenestefolket, når sjølfolket kom i nærheten.
Kanskje er det rett og slett slik at sjølfolket i denne sammenheng utgjøres av Trump-administrasjonen og Putins menn? Kabalen kan gå opp ved at Erdogans Tyrkia får beholde kontrollen over Afrin, ved at de «får» delvis kontroll over Manbij og områdene rundt og ikke minst ved at Erdogan får Trump-administrasjonens velsignelse til å kjøpe F-35 fly.
Hva som vil skje med Qandil gjenstår å se, men jeg drister meg til å tippe at Odelsgutten i Ankara har fått beskjed at det går en grense for hva sjølfolket vil tåle. Snart skal Trump møte en annen odelsgutt i Singapore, så får vi se hva som skjer etter det…
Lenker:
