Gjesteskribent

Karine Haaland.

Vi vet at journalister flest ikke kan skrive balansert. Her dokumenteres en annen ferdighet: Kunsten å vranglese.

Karine retter ikke noe personangrep mot Noman Mubashir. Karine retter ikke noe angrep mot journalister med andre hudfarger.

Karine sier ingen ting som er rasistisk i sitt blogginnlegg.

Hun bruker humor og satire for å harslere med NRK. Karine sier eksplisitt at Mubashir er en flott mann.

Det eneste hun gjør er å påpeke at man bruker påfallende mange journalister med annen etnisk bakgrunn enn norsk i kontekst av nasjonaldagsfeiringen. Hun hevder videre at dette vil være egnet til å vekke grunnløse rasistiske reaksjoner. Ikke legitime – men grunnløse – rasistiske anklager. Derav «rasistfelle»-tittelen.

Det er ikke rasisme fra Haaland. Det er en beskrivelse av rasismens dynamikk. Det er en beskrivelse av indentitære tankemønstre. Haalands dristige anklage er at NRK, som er så proffe, også burde kjenne denne dynamikken, og at de nesten spekulerer i å fremprovosere rasisme.

Antageligvis er det ikke riktig. Alt taler for at NRK bare har en betydelig blindsone på dette området, og at de har handlet i relativt god tro. Sannsynligvis er den redaksjonelle intensjonen forankret i et ønske om å flette pluralitet og multietnisitet inn i feiringen, fordi de tror det vil bidra til å forankre positive holdninger til mangfold blant seerne.

I en rasjonell samfunnsdebatt hadde NRKs redaksjonelle ledelse rykket ut og sagt at den dynamikken som Haaland påpeker virkelig ikke har slått dem, men at de vil ha dette i tankene i fremtiden. Ingen skal føle seg marginalisert på 17. mai. Kanalen ønsker selvfølgelig ikke å fremprovosere rasisme.

Istedenfor får man denne triste vranglesingen med moralsk indignerte angrep på en stråmann som Nettavisen-journalistene selv har manet frem i sitt eget hode.

Det er fryktelig trist at det er så vanskelig å ha en offentlig samtale om temaer som berører rasisme, og at mediene med slik selvfølgelighet gjør seg til talerør for alle de som har lyst til å moralisere, generalisere og ikke forstå en tekst i sin tiltenkte hensikt.

Desto dårligere samtale vi klarer å ha om ytringer som dette, desto mer fortrengning får vi. Desto raskere blir også den politiske reisen mot amerikansk identitetspolitikk.