Kultur

Stille tale (1988)

En av de mest særpregede skulptører i nyere norsk kunst, var den nå avdøde Gitte Dæhlin (1956 -2012). Da hun hadde sin debututstilling i Galleri Dobloug (1980) vakte hun betydelig oppmerksomhet, ikke bare ved sin skulpturale teknikk, men også på grunn av verkenes spesielle uttrykk. Første gang jeg støtte på et av hennes arbeider var på Høstutstillingen i 1977. Da representerte jeg Morgenbladet i juryen som avgjorde hvilken kunstner som skulle få Morgenbladets pris på det årets Høstutstilling.

I løpet av de årene jeg satt i juryen var det denne gang ingen diskusjon om hvem som skulle få årets pris for Høstutstillingens mest interessant og markante verk. Det var en skulptur skapt av Gitte Dæhlin. Etter debututstillingen så jeg ikke så mye til henne i norsk kunstliv, bortsett fra enkelte arbeider på kollektivmønstringer. Grunnen var nok den at hun flyttet til Mexico og ble boende der i mange år, mens jeg selv tilbragte noen år i Roma.

Gitte Dæhlins skulpturer er spesielle og uvanlige ved at de ikke er laget av tradisjonelle materialer for billedhuggere. Hun har sydd sine skulpturer og skapt en type figurasjon som ikke er naturalistisk, snarere en slags fantasivesener med mennesker og dyr som utgangs- punkt. Det er en stram formgiving der sømmene markerer figurens anatomiske struktur på en rytmisk besnærende måte. Det er nesten noe kubistisk i denne oppdelingen av formen i søm og sydde flater, som gir figurene en særegen, formal uttrykkskarakter.

Lille hode II (80-tallet)

Men det er ikke bare i de formale og materielle særtrekk at skulpturene fanger oppmerksomheten. Gitte Dæhlin har egentlig skapt noen fantasifulle ansikter/hoder og kropper som ikke er av denne virkelighetens verden, men samtidig er de fylt med menneskelige følelser og tanker. Det myke lerret-stoffet bidrar naturligvis også til at dette menneskelige aspektet blir mer påtagelig og troverdig, som om figurene derigjennom blir en slags menneskelige avatarer med det indre sjelelivet nærværende i det ytre.

I de senere år laget Gitte Dæhlin også noen skulpturer i bronse. De er ikke mindre spesielle enn hennes lerretsfigurer, og de utmerker seg med sin høye og slanke form. Også denne gangen er det menneskefigurer, tynne, forenklede kropper som strekker seg i høyden, ikke ulik skulpturene til den sveitsiske billedhuggeren Alberto Giacometti (1901- 1966). Trolig var han inspirert av etruskisk, førkristen skulptur som ble formgitt ut fra en mytisk virkelighets- oppfatning. De tynne og langstrakte menneskene i Frans Widerbergs malerier hører vel også hjemme i denne uttrykkstradisjonen.

Om Gitte Dæhlins skulpturer kan tilordnes den samme tradisjonen er usikkert, men at hun har implementert mytiske elementer i sine lerretsfigurer er nokså åpenbart. Minneutstillingen nå i Galleri Dobloug har ikke mer enn et par tre av hennes tekstilskulpturer, samt noen mindre hoder i ulike materialer. For øvrig vises det mange av hennes tegninger som gir oss et godt innblikk i hennes følsomme forhold til strekens uttrykksmuligheter.

 

Galleri Dobloug:
Gitte Dæhlin, minneutstilling
Varer fra 7/4 til 29/4, 2018