Kultur

Når man vokser opp i en kunstnerfamilie blir avkommet ofte penset inn på samme bane. Eplet faller ikke så langt fra stammen, men når det faller så ruller det som regel nedover og antar et noe mindre markant produkt enn opphavet. Billedhuggeren Nico Widerberg slo inn på kunstnerbanen i skyggen av faren Frans Widerberg. På flere måter var det sikkert fruktbart, men å finne sitt eget uttrykk og sin egen formverden var ingen enkel prosess. Farens egenartete figurasjon og fargebruk var sterkt dominerende i det norske kunstfeltet, og influerte ikke bare sønnen, men også andre kunstnerspirer i samtiden.

Det er særlig i Nico Widerbergs grafikk at vi ser sporene etter farens figurasjon og koloritt, mens i skulpturen, som er hans mest brukte uttrykksform, er han mer selvstendig. Naturlig nok. Å hugge ut figurer i stein gir ikke så mye farger og maleriske muligheter. Det ser vi nå tydelig i Nico Widerbergs skulpturutstilling i Galleri Haaken. Mønstringen kalles «Lys og mørke», en tittel som ikke akkurat gir så mye mening i forhold til de utstilte arbeidene, men den er såpass vag at assosiasjonene kan spinne fritt. Men temaet lys/mørke er tydeligvis aktuelt. Maleren Ørnulf Opdahl viser nå en utstilling i Bærum kunstforening titulert «Lys i mørke».

Nico Widerberg er en tradisjonsbundet billedhugger og figurativt fokusert. Den slags fagfolk er det ikke så mange av lenger. Dagens billedhuggere hugger ikke i stein, de samler inn søppel og andre avfallsprodukter, og lager installasjoner på samfunnskritiske premisser. Det krever hverken fantasi, formbevissthet eller håndverkserfaring.
Nico Widerberg hører ikke hjemme i denne faglig ubegavede kunstnerkretsen. Han hugger faktisk i stein og formgir på figurativt vis mennesker og dyr ut fra en skulptural visjon om deres egenart. I alle fall er det hans intensjon, vil jeg tro, men det skulpturale resultatet er etter mitt skjønn ganske overfladisk.

Om utstillingstittelen virker vag, så er Widerbergs figurasjon enda vagere. Det gjelder særlig hans mennesker i helfigur, der han bare jobber antydningsvis. Han legger altså ikke vekt på individuelle særtrekk, men en slags allmennmenneskelighet, som bare består av hode og kropp, armer og bein. Enkelte ganger lager han også bare en torso. Det vil si en menneskelig overkropp uten hode, armer og bein, en populær skulptursjanger som først dukket opp på 1800-tallet.

Nå er det greit å lage menneskefigurer uten individuelle trekk, det finnes massevis av gode skulpturer i den sjangeren, men Nico Widerbergs figurer er formmessig både slappe og anatomisk utydelige. Man trenger ikke å være anatomisk korrekt, men i antydningens kunst trenger man allikevel visuell presisjon og følgeriktighet. I hans to dyrehoder, hest og okse, er formgivningen langt mer stringent. Ellers har jeg stor sans for overflatebehandlingen i de store steinskulpturene. Den er effektfull, skjønt uklar i det tematiske oppdraget. For øvrig skjemmes skulpturene av noen stygge og upassende sokkelformer, som er hugget ut i en mørk tresort og stablet oppå hverandre. Dette er rett og slett smakløst.

 

Galleri Haaken:
Nico Widerberg, «Lys og Mørke», skulpturer
Varer fra 7/2 til 1/3 2019